Innledning

Ålnestangen og Tynestangen (VV00003469)

Om forvaltningsplanen

Ålnestangen og Tynestangen naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon 14. desember 2018. Forvaltningsplanprosessen startet med et oppstartsmøte i Snåsa kommunehus 14. oktober 2019. Forvaltningsplanen er utarbeidet av statsforvalteren i Trøndelag. 

Formålet med naturreservatet er å bevare et område som representerer en bestemt type natur i form av kalkgranskog, kalkfuruskog, sørvendte kalkberg kalksumpskog og svartorsump. Området har særlig betydning for biologisk mangfold ved at disse naturtypene er leveområde for sårbare arter. Det er en målsetting å beholde verneverdiene i best mulig tilstand, og eventuelt videreutvikle dem. Formålet omfatter også bevaring av det samiske naturgrunnlaget.

Forvaltningsplanen skal sikre en enhetlig forvaltning av verneområdet ved å gi retningslinjer om bruk og brukerinteresser, informasjon, skjøtsel, tilrettelegging og andre tiltak. Forvaltningsplanen er en presisering og utdypning av verneforskriften, og gir retningslinjer for dispensasjonspraksis. 

Verneforskriften med tilhørende vernekart gir ramme for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Forvaltningsmyndigheten har ansvar for utarbeidelse av forvaltningsplan. Utkast til forvaltningsplan sendes på høring til grunneiere og berørte interesser.

Retningslinjer for saksbehandling i verneplanarbeid (Rundskriv T-2/15) gjelder så langt det passer, også for utarbeidelse av forvaltningsplaner.

Forvaltningsmyndighetens oppgave

Forvaltningsmyndigheten har ansvar for å forvalte verneområdet i tråd med verneformålet, og å treffe nødvendige tiltak hvis verneverdier trues.

Forvaltningsmyndigheten utøver myndighet etter verneforskriften. Dette omfatter myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten kan også gi utfyllende retningslinjer om forvaltning av verneområdet og om skjøtsel. Forvaltningsmyndigheten har videre ansvar for informasjon til grunneiere, rettighetshavere og allmennheten om verneverdiene og vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten har som oppgave å planlegge og utføre skjøtsel i verneområdet, og å registrere og dokumentere naturverdier i området.

Forvaltningsmyndighetens handlingsrom følger av naturmangfoldloven og verneforskriften for verneområdet. Verneforskriften fastsetter forbudsbestemmelser, unntaksbestemmelser og spesifiserte dispensasjonsbestemmelser for verneområdet. Forvaltningsmyndigheten har i tillegg hjemmel til å gi dispensasjon fra vernebestemmelsene i naturmangfoldloven § 48.

De sentrale forvaltningsorganer har overordnet ansvar for verneområdeforvaltningen, blant annet gjennom klagebehandling og fastsettelse av rammene for forvaltningen. Sentrale forvaltningsorganer er Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet.

statsforvalteren i Trøndelag er forvaltningsmyndighet i Ålnestangen og Tynestangen naturreservat, og søknader om tillatelser eller dispensasjoner fra verneforskriften sendes til statsforvalteren. Forvaltningsmyndigheten kan initiere oppsyn, overvåking eller tiltak i naturreservatet. Aktuelle aktører i forbindelse med utføring av forvaltningstiltak kan være Statens naturoppsyn (SNO), grunneier og eventuelle eksterne aktører.

Tilleggsopplysninger

Statens naturoppsyn (SNO) er forvaltningsmyndighetens feltapparat. SNO har en todelt tilsynsmyndighet som retter seg både mot tilsyn med naturtilstanden og menneskets atferd i naturen. Veiledning og informasjon er også en viktig del av oppgavene. Samtidig utfører SNO registrering, overvåking, tiltak og skjøtsel på oppdrag fra forvaltningsmyndigheten. SNO fører kontroll med at verneforskriften og eventuelle dispensasjonsvedtak overholdes.

Områdefakta

Internasjonale forpliktelser

Norge har undertegnet en rekke internasjonale miljøavtaler. Mange av våre verneområder er svært viktige bidrag til at slike avtaler kan følges opp og gjennomføres i praksis.

IUCN

Norge er medlem i Den internasjonale naturvernunion (IUCN). Den har som mål å bevare natur og biologisk mangfold. Det finnes et eget program for arbeid med verneområder (Protected Areas). Under dette programmet er det blant annet utviklet et klassifiseringssystem med såkalte IUCN-kategorier. Disse kategoriene benyttes i stor grad for å sammenlikne arbeidet med verneområder mellom ulike land, både regionalt og globalt.

Ålnestangen og Tynestangen naturreservat faller inn under IUCN-kategori IA ('strict nature reserve'). Denne kategorien innebærer et vern for å ivareta biodiversitet og mulig geologiske/geomorfologiske egenskaper, hvor menneskelig bruk og påvirkning på området er begrenset for å sikre beskyttelse av verneverdiene (Dudley 2008).

Tilleggsopplysninger

Ålnestangen og Tynestangen naturreservat strekker seg som lange tanger ut i Snåsavatnet, som en fortsettelse av bergryggene med kalkfjell ved Finsås. Begge har et godt utviklet stinett som er merket. 

Natur

Beskrivelse

Rygger av den såkalte snåsa- og steinkjerkalken fortsetter som lange smale nes utover i Snåsavatnet vest for Finnsåsmarka. Disse tangene har spesiell natur og spesielle naturtyper. Ålnestangen preges av furukalkskog, grankalkskog, kalkberg og kalksumpskog. Tynestangen har kalkfuruskog og kalkberg, samt svartorsump, herunder svartor av svært grov dimensjon. Det er så å si ikke vernet svartorforekomster i Trøndelag tidligere, og større trær av svartor er sjeldne i denne delen av landet.

Naturtyper beskrivelse

Området naturreservatet ligger i er preget av kalkholdig grunn. Det er store skogforekomster, som varierer fra gammel gran- og furuskog med noe einer, bjørk, or, osp og svartor, til kulturskog. Området består av kalkfuruskog, grankalkskog, svartorsump på Tynestangen og kalksumskog med or på Ålnestangen. Området ytterst på Ålnestangen er preget av kalkberg, som er en sjelden naturtype i Trøndelag. Tynestangen har ikke like utpreget kalkfuruskog, men har derimot flere forekomster av svartor og svartorsump. De ulike typene kalkskog er rødlistede naturtyper. 

Ålnestangen:
Sørsiden av tangen har skog dominert av furu med spredt innslag av gran, einer og lauvtrær (mest bjørk). Feltsjiktet består stort sett av lågurtvegetasjon, men vekslende humustykkelse kan gjøre at fattigere vegetasjon dominerer av og til. Hele skogstripa på nordsiden kan karakteriseres som kalkfuruskog. Enkelte steder er det spor etter brann på gamle furustubber, og i noen tilfeller også som brannlyrer (flekker av eksponert, svidd ved som ennå ikke er fullstendig innesluttet under ny bark) på levende furu. Det øvrige arealet har noe dypere jord og bedre fuktighetsforhold, og granskog dominerer. Store deler av dette arealet har vært hogd tidligere, og har også vært utsatt for stormfelling. Det er noen felt med eldre granskog, blant annet ei smal stripe innenfor klakfuruskogen i sør, en tilsvarende stripe på nordsiden og en del vest for det tidligere hogstfeltet/stormfellingsstedet. Det er også noe storvokst gran lengst øst på sørsiden i blanding med flere storvokste gråor og bjørketrær. Det forekommer også stedvise flekker med rik sumpskog med gråor i forsenkninger i terrenget. Spissen av tangen mangler trær, og består av lysåpent kalkberg med kalklavflora. Den treløse sonen ytterst på tangen består av kalkberg, hvor kryptogamer (moser og lav) utgjør det meste av vegetasjonen. Dette er en sjelden naturtype i Trøndelag. (Holien 2008)

Ålnestangen består av følgende naturtyper med høy verdi: 
- Kalkfuruskog - verdi A (svært viktig)
- Kalkgranskog - verdi B (viktig)
- Sørvendt berg og rasmark - verdi A (svært viktig)

Tynestangen:
Tynestangen domineres av kulturskog, hovedsakelig granplantefelt med et stort lågurtpreg og noe innslag av småbregne. Langs kanten av Snåsavatnet er det forekomst av naturskog, noe det er en del mer av på Ålnestangen. Nordsida av Tynestangen har også innslag av kalkfuruskog, hvor de ytterste berga er betegnet som lysåpne kalkberg med kalklavflora. Sørsiden av Tynestangen har en fattigere berggrunn og dermed fattigere vegetasjon som veksler mellom furu- og grandominans. Det er en svartorsump like innenfor bukta sør for den nordre tangen. (Holien 2008)

Tynestangen består av følgende viktige naturtyper: 
- Kalkfuruskog - verdi B (viktig) 
- Sørvendt berg og rasmark - verdi A (svært viktig)

Arter beskrivelse

Naturreservatet er preget av mye gran- og furuskog, men også noe lauvskog med innslag av bjørk og andre lauvtrær.

Ålnestangen:
I tillegg til treartene nevnt i "Naturtyper beskrivelse", så er det innslag av en del større ospetrær, der flere har sterk bevoksning av Trentepohlia-alger, som gir et oransj overtrekk. Kalkfuruskogen består av arter som nubbestarr, liljekonvall, kalktelg, fingerstarr, rødflangre, blåveis og vårerteknapp. Andre næringskrevende arter som er påvist, er trollbær, tysbast, fuglestarr, hengeaks, krattfiol, tågebær og bitterblåfjør. I granskogpartiene dominerer småbregnevegetasjon, men det forekommer også blåbær-, lågurt- og høgstaudearter. I de flekkvise områdene med rik sumpskog og i overgangen til frisk høgstaudevegetasjon forekommer skogrørkvein, loppestarr, strandrør, sumphaukeskjegg og stortveblad. Det er nokså fattig lavflora i furuskogen, men det er påvist to rødlistearter, mørk brannstubbelav og furuskjell, på råtne og delvis brente furustubber relativt langt ut på sørsiden av tangen. I samme område er druelav, tyriskjell og melskjell påvist. Det forekommer også flere arter som er typiske kalkindikatorer, blant annet kalkbeger, kalkpolster og kalkfiltlav. Blant vegetasjon som vokser ytterst på tangen er det påvist en rekke kalkkrevende skorpelaver som ikke er vanlige i Trøndelag. Dette gjelder Acarospora macrospora, Aspicilia calcarea, Mycobilimbia lobulata, Sagiolechia protuberans, Sarcogyne regularis og Toninia sedifolia. Mosealvelav er også funnet (Artskart 2019). I gammelskogen som er vest for stormfellingsfeltet, er det funnet gammelgranlav og noe kattefotlav på eldre grantrær. Det er også funnet lungenever, skrubbenever og kystårenever på ei stor selje i nærheten av sumpskogen. (Holien 2008). Sopparten stor lærhatt er funnet lengst øst på Ålnestangen (Artskart 2019). 

Tynestangen:
Tynestangen har nokså stor forekomst av treslaget svartor. I kalkskogen på nordsiden vokser det arter som fingerstarr, rødflangre, trollhegg, liljekonvall, blåveis, hengeaks, vårerteknapp, korsved og legevintergrønn. Lenger ut på tangen, i den treløse vegetasjonen, inngår arter som strengstarr, tranestarr, gulstarr og hårstarr. På berga vokser det rypebær, melbær, bergfrue, rødsildre og gulsildre. I svartorsumpen er det påvist arter som kvass-starr, myrhatt, sennegras, elvesnelle, bukkeblad og gulldusk. Stranda har arter som stakekarse og skjoldbærer. Kalklavfloraen er mindre artsrik enn på Ålnestangen, men arter som Ionaspis heteromorpha og Toninia sedifolia er påvist. På nordsiden av tangen er også lungenever observert. På sørsiden av tangen er det få eller ingen observerte kalkindikatorer, bortsett fra bakkemynte og bergfrua som forekommer i liten grad. (Holien 2008). Sukkerlav er observert nordvest på Tynestangen, i tillegg til at kystårenever er funnet sørøst i naturreservatet (Artskart 2019). 

Rødlistearter beskrivelse

Rødlistens kategorier (de aktuelle i verneområdet) er: VU (sårbar) og NT (nær truet). Kategoriene er inndelt etter artenes risiko for å dø ut (Henriksen & Hilmo 2015). 

Av karplanter er den sjeldne arten snau vaniljerot, som er kategorisert som NT på norsk rødliste, funnet ikke så langt fra spissen på Ålnestangen (Holien 2008, Artskart 2019). Det er også påvist to rødlistede lavarter langt ut på sørsiden av tangen. Det er mørk brannstubbelav, som er kategorisert som VU, og furuskjell, som er NT. Ved bredden av Snåsavatnet på Tynestangen er det funnet granseterlav på lutende furu (Holien m.fl. 2018). Denne lavarten er nær truet (Henriksen & Hilmo 2015). 

Geologi beskrivelse

Området er kalkfjell, som er en fortsettelse fra bergryggene fra Finnsås som ligger øst for verneområdet. 

Ålnestangen:
Berggrunnen på Ålnestangen består i hovedsak av kalkstein, med en liten stripe av grønnstein på nordsiden av tangen (Holien 2008). På berget langs vannet på både nord- og sørsiden av Ålnestangen er det veldig mange mindre forsenkninger i berget som ligner små skålgroper. Disse er trolig et naturfenomen à la mini-jettegryter, men det er usikkert hvordan disse gropene har oppstått. 

Tynestangen:
Berggrunnen består av kalkstein på nordlige deler av tangen, mens sørsiden består av konglomerat med boller hovedsakelig av grønnstein (Holien 2008). 

Klimaendring

Naturreservatet ligger åpent til ved Snåsavatnet, og kan bli et utsatt område ved endringer i klima. Større variasjon i temperatur og nedbør kan endre artssammensetningen som finnes i dag. Økt temperatur kan resultere i at området blir liggende i en endret klimasone. Perioder med mye nedbør kan gi erosjonsskader langs vassdrag. Økt omfang av ekstremvær som stormer/orkaner kan gi økt vindfelling. I om med at tangene har nokså fuktig grunn, kan økt vindforhold påvirke skogstrukturen i stor grad. Vindfelling som økologisk faktor og skogfornyer får økt betydning, med virkning på skogstruktur, arter av trær og alder på skogen. Større variasjon og uforutsigbarhet i værforhold skaper økt stress i dyre- og plantesamfunn, og små bestander er spesielt sårbare. Endringer kan forverre tilstanden til truende naturtyper og arter, og det kan true verneverdiene.

Bruk og historikk

Eierstruktur

Området berører gnr./bnr. 69/1 i Snåsa kommune. Det er et LNF-område i kommuneplanen. 

Verneprosess

Ålnestangen og Tynestangen er tilbudt av grunneier gjennom ordningen med frivillig vern. På bakgrunn av de biologiske verdiene som finnes i området, ble området kvalifisert til vern som naturreservat etter naturmangfoldloven. 

Vernegrense

Området avgrenses mot Snåsavatnet, og ellers går grensa i rettlinje mellom knekkpunkter.

Brukshistorie

Ålnestangen og Tynestangen ble oppdaget av en tysk magnat, jeger og godseier, Otto Schulz, omkring 1900. Området ble ervervet som sommersted. Tangene og området rundt ble tidligere brukt til reiserelatert virksomhet, som en slags skysstasjon og siden anløpssted for dampmaskin. Schulz overtok en eiendom som var beskjedent utnyttet i skogbrukssammenheng. Han tillot ikke ytterligere aktivitet som den velsituerte naturromatiker han var. Etterfølgende generasjoner hadde ikke samme mål, og det ble drevet intens skogdrift på begge tanger, samt nitidig grøfting, særlig på Tynes. Det ble drevet skogdrift i områdene lenge, men de siste årene har det vært annet fokus i området; opplevelsesbasert besøksvirksomhet (pers. med. grunneier).

Det er eldre traktorveier på begge tangene som ble brukt under hogstperioder, med disse er ikke i bruk lenger. På Metangen, en liten tange på nordsiden av Ålnestangen, sto det tidligere en rorbu, men det er ikke spor etter den lenger.

Landbruk

Det foregår ikke beiting på tangene i dag.

Reindrift

Det foregår ikke reindrift innenfor verneområdets grenser. Det drives reindrift i nærliggende områder, men dette påvirker ikke naturreservatet i dag.

Friluftsliv

Det er flere stier ut til ytterspissen av både Ålnestangen og Tynestangen (se vedlagte kart i besøksstrategi). De brukes som turmål og til rekreasjon for turgåere. Det er godt opparbeidede stier, med små treskilt. Disse viser ulike stedsnavn, beskrivelse av stien videre og fiskeområder. I 2019 ble tangene brukt til arrangementet "Snåsatur" i Snåsa, som økte antall besøkende.

Jakt og Fiske

Tangene blir ikke brukt til jakt. Det er flere gode fiskemuligheter langs tangene som skiltes til med treskilt. På sørligste tange på Tynestangen står det et skilt med fredningssone og regler for fiske. Dette gjelder for fiske sør for det sørvestligste punktet på Tynestagen. Her gjelder regler fra Forskrift og fiske etter innlandsfiske, Nord-Trøndelag, med spesifiserte retningslinjer under § 3. I Snåsavatnet er fiske med stang, håndsnøre, oter, garn, line og teiner tillatt (§ 3.1), men det er noen restriksjoner i området sør for Tynestangen (§ 3.1.1). Garnfiske er ikke tillatt i dette området. Unntatt er fiske etter røye på røyas gyteplasser på Tynestangen i oktober og november. 

Reiseliv

Området er mye besøkt av friluftsinteresserte og turister. Tilreisende kommer i både bobil, campingbil og med telt. Det er etablert enkle fasiliteter for camping utenfor verneområdet for å unngå camping i selve naturreservatet.

Kulturminner

Ålnestangen gravfelt er et kulturminne som ligger ytterst i skogfeltet på Ålnestangen (se kartvedlegg i besøksstrategi). Det er et arkeologisk gravminne fra jernalderen. Kulturminnet består av fem gravrøyser og en steinsirkel. Fire av røysene ligger på et øst-vest-gående drag mot nord, mens den siste røysa ligger lenger sørvest. Steinsirkelen ligger litt sør for røysene. (Trøndelag fylkeskommune u.å)

Bygg og Installasjoner

Stiene, severdighetene og stedsnavnene på tangene er merket med små treskilt i form av en pilformet plankebit på 10-15 cm på staur med tusjet tekst. Det er også to informasjonsskilt tilhørende kulturminnene og attraksjonen (elgbein i nettinggjerde; se besøksstrategi) på Ålnestangen, som består av A4-formatert laminert papirark satt fast i en treplate.

Motorferdsel

Det er ikke tillatt med motorisert ferdsel i verneområdet. Dette gjelder også start og landing med luftfartøy.
Det er forbudt å sykle utenom eksisterende veger og stier.
For unntaksbestemmelser, se "Forvaltningsmyndighetens retningslinjer".

Tilleggsopplysninger

Området langs midten av Ålnestangen har vært utsatt for stormfelling, og trærne som falt er fjernet. Vernegrensa omslutter likevel dette området på grunn av langsiktige hensyn, i tillegg til forekomst av intakt kalksumpskog og or.

Forvaltning

Innledning

Naturreservatet skal forvaltes i tråd med verneforskriften. Her finnes vernebestemmelsene for naturreservatet, unntak fra vernebestemmelsene, og dispensasjonsbestemmelser. Miljørettsprinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 legges til grunn som retningslinjer for behandling av eventuelle dispensasjonssøknader.

Verneforskriften er gjeldende lovverk for verneområdet og regulerer hva som er tillatt, hva som er forbudt, og hva som kan tillates etter dispensasjon. Søknader om dispensasjon fra vernebestemmelsene sendes forvaltningsmyndigheten. I verneforskriften § 7 (spesifiserte dispensasjonsbestemmelser) er det listet opp en rekke tiltak som er vurdert under verneprosessen. Her kan det gis dispensasjon, under visse vilkår. Dersom det viser seg at tiltaket er til skade for verneverdiene, vil forvaltningsmyndigheten kunne inndra godkjente dispensasjonssøknader, eller avslå nye søknader. I de tilfeller der det søkes om tiltak som ikke er nevnt i verneforskriften § 7, behandles søknaden etter verneforskriften § 8 som er sammenfallende med naturmangfoldloven § 48. Tiltaket kan da gis dispensasjon dersom det verken går imot vernets formål eller kan påvirke verneverdiene nevneverdig. Tiltaket kan også gis dispensasjon dersom vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig.

Forvaltningsmyndigheten har ansvar for å ivareta verneverdiene på Ålnestangen og Tynestangen og sette i gang tiltak dersom verneverdiene trues. Ålnestangen og Tynestangen naturreservat skal forvaltes etter verneforskriftens bestemmelser i samsvar med verneformålet. «Formålet med naturreservatet er å bevare et område som representerer en bestemt type natur i form av kalkgranskog, kalkfuruskog, sørvendte kalkberg kalksumpskog og svartorsump. Området har særlig betydning for biologisk mangfold ved at disse naturtypene er leveområde for sårbare arter. Det er en målsetting å beholde verneverdiene i best mulig tilstand, og eventuelt videreutvikle dem. Formålet omfatter også bevaring av det samiske naturgrunnlaget.» (verneforskriften § 1).

Skjøtselsplan

Besøksforvaltning

Forvaltningsutfordringer

Det er funnet en edelgran på Ålnestangen innenfor naturreservatets grenser, men den er fjernet. Det er ellers ikke observert fremmede arter innenfor reservatet. Lenger inn på Ålnestangen er det derimot nokså stor forekomst av edelgran, og det bør overvåkes om det blir frøspredning inn i naturreservatet i årene fremover.

Naturmangfoldloven

De miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven kapittel II kommer til anvendelse ved utøvelse av offentlig myndighet, og må vurderes når det treffes vedtak etter verneforskrifter.

De miljørettslige prinsippene er kunnskapsgrunnlaget (§ 8), føre-var-prinsippet (§ 9), økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), kostnader ved miljøforringelse bæres av tiltakshaver (§ 11) og miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12).

Prinsippene er ikke selvstendige vedtakshjemler, men skal legges til grunn som retningslinjer når det treffes beslutninger som berører naturmangfold etter andre bestemmelser. Dette innebærer at prinsippene skal være en del av vurderingen både ved vedtak med hjemmel i spesifiserte dispensasjonsbestemmelser i verneforskrifter og ved vedtak etter naturmangfoldloven § 48. Naturmangfoldloven § 7 angir at det skal fremgå av vedtaket hvordan prinsippene er vurdert.

Verneforskrift URL

Sentrale føringer

Naturmangfoldloven § 48 gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra verneforskriften i tre alternative tilfeller; dersom det ikke strider mot verneformålet og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, dersom sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig, eller dersom hensynet til vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig.

Bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for tiltak som ikke kunne forutsees, eller spesielle/særskilte tilfeller som ikke ble vurdert, på vernetidspunktet. Første alternativ dekker tilfeller hvor verneformål og verneverdier tåler enkeltstående avvik fra vernebestemmelsene, og er i utgangspunktet ment for bagatellmessige inngrep eller forbigående forstyrrelser. Dispensasjonsbestemmelsen i § 48 er en kan-regel, det vil si at selv om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, så er det ingen som har krav på dispensasjon. Det er nødvendig med en bredere vurdering av om det bør gis dispensasjon.

Naturmangfoldloven § 47 gir generelle regler om forvaltningsmyndighetens adgang til å foreta skjøtsel i verneområder. Bestemmelsen gir for det første forvaltningsmyndigheten adgang til å utøve en viss fysisk rådighet uten grunneiers samtykke. For det andre gir bestemmelsene adgang til i skjøtselsøyemed å treffe tiltak som vernebestemmelsene ellers forbyr eller regulerer. Verneforskriftens unntak for skjøtselstiltak gjelder bare for skjøtsel som forvaltningsmyndigheten står for og som gjelder verneområdet. Bestemmelsen i § 47 gir ikke adgang til å pålegge grunneieren en viss bruk av området.

Det som kan foretas med hjemmel i § 47 er tiltak for å opprettholde eller oppnå natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden på vernetidspunktet kan ikke skje med hjemmel i § 47.

Adgangen til skjøtselstiltak gir også rett til nødvendig motorferdsel innenfor hele verneområdet uten grunneieres samtykke. Dersom det er nødvendig å passere eiendom utenfor verneområdet for å komme fram, gir naturmangfoldloven § 72 adgang til det.

Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsels på forhånd. Økonomiske fordeler ved gjennomføringen av skjøtselstiltak tilfaller grunneiere eller rettighetshaveren.

Tiltak som ikke kan foretas med hjemmel i naturmangfoldloven § 47 krever avtale med grunneier.

Forvaltningsmyndighetens retningslinjer

Tilgrensende verneområder

Ålnestangen og Tynestangen naturreservat ligger vest for Finnsåsmarka naturreservat, med et areal på 789 dekar. Tangene, spesielt Ålnestangen, er en fortsettelse av bergryggene med kalkfjell fra Finnsås.

Tilleggsopplysninger

Hva som er tillatt, samt hva som kan tillates etter dispensasjon, er beskrevet i verneforskriften og retningslinjene i forvaltningsplanen. Søknad om dispensasjon fra vernebestemmelsene skal inneholde:
- Tiltakshavers /søkers navn og adresse.
- Kart med inntegnet plassering av tiltaket.
- Eiendomsforhold (evt. grunneiers tillatelse).
- Beskrivelse av tiltaket, omfang og varighet.
- Hvilke naturtyper og naturverdier som blir berørt (dersom dette er kjent).

Vilkår for dispensasjoner:
Forvaltningsmyndigheten kan stille vilkår for dispensasjoner. Det skal alltid vurderes om det bør knyttes vilkår til tillatelser for å ivareta verneformålet.

Vedtak:
Alle vedtak registreres i miljøvedtaksregisteret. SNO (lokalt) skal ha kopi av dispensasjoner for motorferdsel, og Sametinget og fylkeskommunen skal ha kopi dersom vedtaket berører kulturminner. Det er klagerett på alle vedtak.

Vedlegg

Filvedlegg

Kartvedlegg