Innledning

Hammervatnet (VV00001552)

Om forvaltningsplanen

Det ble meldt oppstart av forvaltningsplanarbeidet for Hammervatnet naturreservat den 19. mars 2019. Det ble holdt et oppstartsmøte på Åsen barne- og ungdomsskole den 4. april 2019. Forvaltningsplanen skal være et hjelpemiddel til å opprettholde verneverdiene i tråd med verneformålet. Den skal gi brukere av området forutsigbarhet og fungere som veiledning for forvaltningsmyndigheten. Forvaltningsplanen er ikke et juridisk dokument men skal avklare forholdet mellom verne- og brukerinteressene. 

Verneforskriften med tilhørende vernekart gir rammen for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Forvaltningsmyndigheten har ansvar for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Utkast til forvaltningsplan sendes på høring til grunneiere og berørte interesser. Forvaltningsplanen for store verneområder og Ramsarområder godkjennes av Miljødirektoratet.

Retningslinjer for saksbehandling (Rundskriv T-2/15) gjelder også for utarbeidelse av forvaltningsplaner. Forvaltningsplanen skal revideres hvert 10. år, men kan revideres tidligere ved behov.

Forvaltningsmyndighetens oppgave

Statsforvalteren i Trøndelag er forvaltningsmyndighet for Hammervatnet naturreservat. Forvaltningsmyndigheten har ansvaret for å forvalte området i tråd med verneformålet, og å treffe nødvendige tiltak hvis verneverdier eller den økologiske tilstanden trues. Siden Hammervatnet naturreservat inngår i Ramsarområdet Innherred ferskvannssystem, er forvaltningsmyndigheten forpliktet til å rapportere til Miljødirektoratet dersom den økologiske tilstanden står i fare for å bli dårligere. 

Forvaltningsmyndigheten utøver myndighet etter verneforskriften. Dette omfatter myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten har  ansvar for informasjon til grunneiere, rettighetshavere og allmennheten om verneverdiene og vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten har som oppgave å planlegge og utføre skjøtsel i verneområdet, og å registrere og dokumentere naturverdier i området.

Forvaltningsmyndighetens handlingsrom følger av naturmangfoldloven og verneforskriften for verneområdet. Verneforskriften fastsetter forbudsbestemmelser, unntaksbestemmelser og spesifiserte dispensasjonsbestemmelser for verneområdet. Forvaltningsmyndigheten har i tillegg hjemmel til å gi dispensasjon fra vernebestemmelsene i naturmangfoldloven § 48.

De sentrale forvaltningsorganer har overordnet ansvar for verneområdeforvaltningen, blant annet gjennom klagebehandling og fastsettelse av rammene for forvaltningen. Sentrale forvaltningsorganer er Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet.
Statens naturoppsyn (SNO) er forvaltningsmyndighetens feltapparat. SNO har en todelt tilsynsmyndighet som retter seg både mot tilsyn med naturtilstanden og menneskets atferd i naturen. Veiledning og informasjon er også en viktig del av oppgavene. Samtidig utfører SNO registrering, overvåking, tiltak og skjøtsel på oppdrag fra forvaltningsmyndigheten. SNO fører kontroll med at verneforskriften og eventuelle dispensasjonsvedtak overholdes.
 Mer informasjon: Rundskriv T-2/15

Tilleggsopplysninger

Områdefakta

Internasjonale forpliktelser

Flere internasjonale miljøavtaler har betydning for forvaltning av verneområder i Norge. Mange av miljøavtalene er underlagt FN fordi et grenseløst samarbeid er nødvendig for å løse problemer som arter seg likedan i mange land. Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er en global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Formålet med konvensjonen er tredelt: å bevare det biologiske mangfoldet, sikre bærekraftig bruk av biologiske ressurser og en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelse av genetiske ressurser. Konvensjonens arbeid er organisert for å kunne oppnå disse tre målene globalt og nasjonalt. Bonnkonvensjonen gir beskyttelse av trekkende arter av ville dyr. Konvensjonen er en rammeavtale som for mange arter først blir forpliktende gjennom spesialavtaler. I første rekke omfattes trekkende arter og bestander av slike som regelmessig krysser nasjonale grenser.

IUCN

Norge er medlem i Den internasjonale naturvernunion (IUCN). Den har som mål å bevare natur og biologisk mangfold. Det finnes et eget program for arbeid med verneområder (Protected Areas). Under dette programmet er det blant annet utviklet et klassifiseringssystem med såkalte IUCN-kategorier. Disse kategoriene benyttes i stor grad for å sammenlikne arbeidet med verneområder mellom ulike land, både regionalt og globalt. Hammervatnet naturreservat faller inn under IUCN-kategori IV som defineres kort som følger: «Områder for å beskytte bestemte arter eller habitater, hvor forvaltningen gjenspeiler denne prioriteringen. Mange områder vil behøve aktive tiltak for å møte behovene til bestemte arter eller habitater, men dette er ikke et krav for kategorien» (Dudley 2008).

Ramsar

Hammervatnet naturreservat inngår i Innherred ferskvannssystem som fikk Ramsarstatus i 2013. Konvensjonen om vern av våtmarker, Ramsarkonvensjonen, er en global avtale som ble utarbeidet i byen Ramsar i Iran. Konvensjonen trådte i kraft 21. desember 1975 med formål å beskytte våtmarksområder generelt og særlig som leveområde for vannfugler. Etter hvert har målsetningen blitt utvidet, og omfatter i dag ivaretakelse av våtmarker både som leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mange mennesker. Medlemslandene forplikter seg til å følge opp en rekke forpliktelser i selve konvensjonen, samt de vedtak landene gjør på partsmøter. Slike forpliktelser er særlig knyttet til å: 
- forvalte internasjonalt viktige våtmarksområder (Ramsarområder) slik at deres økologiske funksjoner opprettholdes. 
- sørge for bærekraftig bruk (’wise use’) av våtmarker generelt i forvaltning og arealplanlegging, herunder bl.a. kartlegge og gjennomføre verneplaner for våtmarker. 
- delta i internasjonalt samarbeid om våtmarker – for Norge omfatter dette blant annet bistandssamarbeid og samarbeid med nordiske og baltiske land. 
Hvert partsland er forpliktet til å utpeke og sikre internasjonalt viktige våtmarksområder, såkalte Ramsarområder. Det er fastsatt kriterier for å identifisere slike områder. Partslandene skal sikre at Ramsarområdenes økologiske funksjon opprettholdes ved at områdene forvaltes ut fra best mulig kunnskap om påvirkninger og tålegrenser. Ramsarområdet Innherred ferskvannssystem oppfyller følgende kriterier: 
- Kriterium 1: Innherred ferskvannssystem er representativt for europeiske innsjøer  i denne bio-geografiske regionen. 
- Kriterium 2: Ramsarområdet er viktig for flere rødlistede arter. De følgende artene bruker alle de tre verneområdene som inngår i Ramsarområdet: storlom (VU), sangsvane (NT), horndykker (VU), oter (VU) og europeisk ål (CR). Rødlistestatus er hentet fra den nasjonale rødlista fra 2015. 
- Kriterium 4: Innherred ferskvannssytem er særlig viktig for vanntilknyttet fugl i en kritisk periode tidlig om våren. Når isen begynner å brekke opp, samles en rekke arter i alle tre verneområdene. På denne tiden av året kan det ses et høyt antall her av sangsvane, stokkand, brunnakke, kvinand, og horndykker. Sangsvane og noen andre arter bruker områdene både under vår- og høsttrekket. Innherred ferskvannssystem innehar dessuten viktige hekkelokaliteter for horndykker, ender og vadere.
- Kriterium 6: Det ene av områdene, Lyngås Lysgård, er et viktig område for mer enn 1000 kortnebbgås på trekk, både vår og høst.
- Kriterium 8: Området er viktig for europeisk ål (CR).

Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonens formål er å verne om europeiske ville dyr og planter og deres levesteder, med særlig vekt på truede og sårbare arter. Målet er også å fremme samarbeid mellom medlemslandene (miljostatus.no). Det er vedtatt fire lister (I-IV) som angir hvordan bestemte arter skal beskyttes (totalfredning, sikre leveområder, regulering av jakt og bruk av jaktredskap). I tillegg er det vedtatt resolusjoner for å beskytte bestemte naturtyper (Resolution No. 4 (1996)) og arter (Resolution No. 6 (1998)). Medlemslandene må rapportere om bevaringsstatus for de listede naturtypene og artene som finnes på eget territorium. I tillegg må landene opprette et nettverk av områder som skal bidra til å beskytte de aktuelle naturtypene og artene. Dette nettverket har fått navnet 'Emerald Network'. Norge er godt i gang med å etablere nettverket (miljodirektoratet.no). Prosessen med å etablere nettverket startet i 2007. Siden da har mange fagmiljøer og eksperter gitt råd om hvilke arter og naturtyper som Norge bør nominere til nettverket. De utpekte Emerald-områdene må beskyttes og forvaltes slik at artene og naturtypene overlever på lang sikt. Hammervatnet naturreservat er et område i Emerald Network.

Natur

Beskrivelse

Hammervatnet er for det meste omgitt av dyrkamark og slake åser med granskog. Hammervatnet naturreservat ble blant annet opprettet på grunn av de ornitologiske kvalitetene i de to buktene lengst øst i vatnet. To karakteristiske fuglearter, horndykker og sothøne, hekker i området. Flere fuglearter benytter takrørområdet som overnattingslokalitet. Langs stranda i naturreservatet vokser for det meste sumpskog av or/blandingsskog med noe plantet gran. Hammervatnet ligger i et område med rike bergarter og marine avsetninger, og er også betydelig påvirket av tilsig fra jordbruksarealer. Som følge av dette er området næringsrikt og har flere grunne bukter med en rik vannvegetasjon og et variert insektsliv. Vegetasjonen i vatnet domineres av takrør, sjøsivaks og nøkkerose. Ellers finnes elvesnelle, kjempepiggknopp og flere arter starr og tjønnaks. Etter hvert har vannvegetasjonen, særlig av takrør, fortrengt åpent vannspeil, aller mest i bukta nedenfor fugletårnet. I 2017 ble det derfor gravd ut kanaler i takrørbeltet for å gjenskape et variert fuglehabitat, og siden har det blitt slått takrør for å vedlikeholde åpent vannspeil.

Naturtyper beskrivelse

Under verneprosessen besto vegetasjonen ytterst mot åpent vann av et belte av tett takrørvegetasjon fra ca. 2 m dybde og i en bredde på 50 – 200 m. Innenfor dette var det store partier med åpent vann eller områder dekket av flytebladvegetasjon eller kun bunnvegetasjon. Tett vegetasjon med elvesneller eller starr-arter fantes hovedsakelig lengst i sør, og på mindre arealer nærmest land. På land hadde det etablert seg en smal stripe med gråorskog og vierkratt. (Thingstad og Øien 2008). Vegetasjonskart over den sørligste bukta i Hammervatnet, Vassbukta, hentet fra Thingstad m.fl. (2010), ligger som vedlegg 2. 

Hammervatnet naturreservat ble basiskartlagt i 2016 etter NiN (Naturtyper i Norge). I begge buktene ble vannområdet beskrevet som helofytt-ferskvannssump. På land ble naturtypene definert som semi-naturlig, kalkrik våteng, sumpskogmark, strandsumpskogmark og skogsmark. Kartlegger påpeker at det aller meste tidligere nok var sterkt kulturpreget semi-naturlig eng eller våteng, i og med at dagens skogsmiljøer var helt åpne på flyfoto fra 1955.  Bakgrunnen for den raske suksesjonen til tett vannvegetasjon og skogmark, har flere årsaker. Næringsinnholdet er naturlig høgt i utgangspunktet (se under "Geologi"), men det er i tillegg mye avrenning fra landbruksarealer både fra tilgrensende landbruksareal og fra lenger opp i vassdraget. 
I sørøst står det i dag et tett granplantefelt inne i naturreservatet (Alvereng m.fl. 2017). Granskogsholtet ble også omtalt i Thingstad m.fl. (2010) og anbefalt tatt ut. Naturtypene etter NiN ligger som vedlegg 6.

Arter beskrivelse

Flytebladvegetasjon helt ytterst er mindre partier dominert av hvit nøkkerose og vanlig tjønnaks.Takrørvegetasjonen består mest av takrør og sjøsivaks. Nærmere land er vegetasjonen tettere og mer artsrik men dominert av elvesnelle og skogrørkvein. I overgangen mellom vann og land finnes spredt en rekke sump- og fastmarksarter, blant annet ørevier og mandelpil. En grundigere beskrivelse finnes i Thingstad m.fl. (2010). 

Totalt er det registrert hele 191 arter av karplanter i naturreservatet frem til 2009 (Thingstad m.fl. 2010). Flere av artene er regionalt sjeldne, som f.eks. kjempepiggknopp, Sparganium erectum, men denne ble ikke gjenfunnet ved undersøkelsen i 2010. En sjelden variant av vannlilje, med rødfargede blomster og flyteblad, ble plantet ut i Hammervatnet i 1953. Den kom opprinnelig fra Løypmotjønna i Nærøy og er trolig en mutasjon. Den har vokst bortgjemt og har ikke vært lett å oppdage (Husby 1989). Det er ukjent om denne varianten fortsatt finnes i naturreservatet. 

Mosefloraen er dårlig undersøkt, men en liste over påviste arter ligger som vedlegg 2 i Thingstad m.fl. (2010). 
I 2009 ble det påvist åtte øyenstikkearter her, samme antall som i 1987. Det er dessuten registrert insekter som vannkalv, vanntråkker, vannteger, vannløpere, rygg- og buksvømmere og biller. Vannkalven Rhantus notaticollis og seks andre invertebrater regnes som regionalt sjeldne. I rapporten Thingstad m.fl. (2010) ligger en oversikt over invertebrater som vedlegg 3. 

Det er registrert minst 178 fuglearter i Hammervatnet og de nærmeste landområdene, et høgt antall for en innlandslokalitet såpass langt nord. Bestandene av mange av artene viser betydelig variasjoner mellom ulike år. Flere av disse er på den nasjonale rødlista (se under). Horndykker og sothøne regnes som karakterarter i Hammervatnet naturreservatet, to arter som særlig foretrekker variasjon mellom vannvegetasjon og åpent vannspeil (Thingstad m.fl. 2010).

Av fremmede arter er kanadagjess registrert i naturreservatet. To fremmede karplanter er registrert, amerikamjølke og dagfiol, men de ble ikke ble vurdert til å være en stor trussel i naturtypene i Hammervatnet naturreservat i 2009. De bør likevel holdes under oppsikt (Thingstad m.fl. 2010). Ved NiN-kartleggingen 2016, ble det registrert svak effekt av fremmedartsinnslag på to mindre felt i naturreservatet, ellers ingen fremmedarter.
Vegetasjonen med karplanter og moser og insektsfaunaen ble kartlagt av NTNU, Biologisk statusundersøkelse: Hammervatnet 2009 (Thingstad m.fl. 2010).

Rødlistearter beskrivelse

Av fuglearter i Norsk rødliste (Artdatabanken 2021) er hele 45 fuglearter registrert truet eller nær truet i området frem til 2022. De er i kategoriene: Sterkt truet (EN), Sårbar (VU), eller Nær truet (NT). I vedlegg 5 er fugleartene listet opp med antall registrerte funn. De fleste funnene er gjort i en sørligste bukta der fugletårnet står. 
Blant karplantene er mandelpil, Salix triandra, i katergorien NT ifølge Norsk rødliste (2021). Av moser er en art rødlistet (VU): kjempetjønnmose, Calliergon megalophyllum. Den er nevnt i Fjørtoft (1977) og ble gjenfunnet i 2010 ute i åpent vann like innenfor takrørbeltet i området sør for kanalen/Dullumbekken (Thingstad m.fl. 2010). 
Ingen av de registrerte insektene står som truet i Norsk rødliste (Artdatabanken 2021).    

Geologi beskrivelse

Bergartene i det 186 km2 store nedbørsfeltet (Hoplavassdraget) er for det meste sedimentbergarter med noe kalkstein og grønnskifer som forvitrer lett og gir næringsrike avrenninger. Dette gjør at vassdraget er et av de få i Trøndelag som kan karakteriseres som naturlig næringsrikt (Husby 1989).

Løsmassene i området er marine avsetninger. Kvikkleire er påvist i laget 5-15 m under overflaten der fugletårnet står, ifølge målinger gjort av Statens vegvesen (1977). 

Klimaendring

Klimaendringer som gir økte temperaturer i luft og vann, vil kunne påvirke forholdet mellom artene på land og også biologisk produksjon i vannet der fugler beiter. Varmekjære plantearter vil ha fordel av temperaturøkning. Våtmarka vil få større gjengroingspress og fremmede arter kan gi økte utfordringer. Også sykdomsfremkallende organismer kan få gunstigere forhold ved høyere temperatur og dermed øke skade- og sykdomsrisiko for mange arter. Forventet klimaendring vil også gi økt nedbør og perioder med sterkere vind. Økt nedbør kan føre til større svingninger i vannstanden i Hammervatnet, noe som er særlig uheldig under hekkesesongen. Uforutsigbarhet og større variasjon i værforhold skaper generelt stress i dyre- og plantesamfunn, og små bestander er mest sårbare. 

Annen negativ påvirkning

Vegetasjonen i naturreservatet, særlig i bukta ved fugletårnet, har blant annet på grunn av mindre beitebruk endret seg kraftig fra 1950-tallet og fram til i dag. Tidligere kunne Vassbukta betegnes som et variert fuglehabitatet med en god del vannspeil innenfor takrørbeltet og med en variasjon av vannplanter. Fra vernetidspunktet og fremover bredte vannvegetasjonen seg stadig utover og ble mer ensartet og kompakt, og det ble etterhvert svært lite åpent vann innenfor takrørbeltet. Trolig har akkumulasjonen av organisk materiale og finkorna sedimenter ført til at overflata ble liggende høgere enn på 1970-tallet. Endring av bekkeløpet påvirket trolig også tilførselen av løsmasser og næringsstoffer i vegetasjonen. Dette, sammen med dreneringen som den oppvoksende skogen førte med seg, har fremskyndet suksesjonen (Thingstad m.fl. 2010).
Gjengroingsprosessen som naturlig vil foregå i et næringsrikt vann som Hammervatnet, har blitt forsterket gjennom menneskeskapte påvirkninger, særlig tidligere. Avrenning fra landbruket var betydelig større før det kom krav om tette siloer og fraukjellere. Høstpløying foregikk også i større grad tidligere. Frem til 1970-tallet gikk avløp fra husholdningskloakk rett ut i Hammervatnet og i vannene ovenfor, noe det var planlagt å få en slutt på i løpet av 1990-tallet (Husby 1989). I senere år har skogen langs bekken oppstrøms, blitt fjernet over enkelte partier. Dette kan ha bidratt til at jordmasser gjennom erosjon har blitt ført nedover og blitt lagt igjen nede i naturreservatet ved utløpet av Dullumbekken.  

Hammervatnet er en regulert innsjø som Åsen settefisk har fallrettighetene til. Bedriften ble stiftet i 1992 og tar vann til sitt anlegg i utløpet fra Hammervatnet i den vestlige enden av vannet. Kommunen regulerer vannstanden oppstrøms ved hjelp av demningen i Hoklingen (som sammen med Nesvatnet gir drikkevann til kommunen). Fram til omtrent årtusenskiftet ble det stadig meldt om uheldige vannstandsendringer i hekketiden, noe som gikk ut over ungeproduksjonen for flere av artene som legger reirene sine i takrørvegetasjonen. Siden da har settefiskanlegget og kommunen koordinert reguleringen av vannstanden bedre. Imidlertid har vi hatt flere tørkesomre i løpet av de siste to tiårene, og vannstanden har vært svært lav utpå sommeren. Dette kan ha bidratt til raskere gjengroing av f.eks. takrør i tidligere åpent vann og til utkonkurrering/uttørking av enkelte andre arter.  

I dag er det ferdselsforbud for andre enn grunneiere fra f.o.m. 20. mars t.o.m. 20. juni og f.o.m. 15. september t.o.m. 15. november, med unntak for ferdsel til eller opphold i fugletårnet. På grunn av omlagte, seine kull, som gjerne forekommer blant annet hos områdets karakterarter, sothøne og horndykker og noen andefugler, burde ferdselsforbudet gjelde frem til 20. juli ifølge Thingstad m.fl. (2010). Bakgrunnen for ferdselsforbud om høsten er fuglers bruk av området under høsttrekket. Om det foregår forstyrrende ferdsel i periodene med ferdselsforbud, er ikke kjent. De fleste besøkende nøyer seg med å bruke fugletårnet. Noen kommer inn i området med båt, noe som kan virke forstyrrende på hekkende og rastende fugler.

Tilleggsopplysninger

Hammervatnet ligger 25 m over havet. Største dyp er på 70 m mens gjennomsnittsdybde er på 25 m. Vannet er ca. 6 km langt og ca 1,3 km bredt. Overflatearealet er på 5,3 km2. Store deler av nedbørsfeltet ligger under marin grense (Husby 1994), som i Levanger-området ligger på ca. 180 m.o.h. (NGU marin grense).  
En gang på 1990-tallet (grunneier pers. med.) ble utløpet for Dullumbekken gravd ut som en rett kanal fra veien og ned ca 40 m gjennom beitemark, og ca 95 m gjennom takrørvegetasjonen i Vassbukta. Årsaken var opphopning av masser som bekken la igjen nederst, noe som bremset vannføringen. En rett kanal skulle føre partikler og næringsstoffer raskt ut til åpent vann. Mye mineralpartikler har imidlertid blitt liggende igjen ved kanalmunningen som dermed skiller seg ut fra mudderbunnen ellers i buktene. Fortsatt bidrar næringsstoffene som føres til naturreservatet med Dullumbekken, til økt gjengroing av vannvegetasjonen. 
Kanalen ble i mange år brukt av gjester ved campingplassen for å få ut mindre båter, og en liten brygge ble lagt ut ved munningen. 

Bruk og historikk

Eierstruktur

Alle de 7 private grunneierne innen naturreservatet har dyrket mark ned mot vernegrensen. I tillegg inngår noe av Statens vegvesens grunn langs E6 i naturreservatet.

Verneprosess

Arbeidet med å få vernet Hammervatnet startet midt på 1970-tallet. Vegetasjonen slik den var på dette tidspunktet, ble utfyllende beskrevet av Fjørtoft (1977). Hammervatnet naturreservat var en av lokalitetene som inngikk i utkast til verneplan for våtmarksområder i Nord-Trøndelag fylke, utarbeidet av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i 1981. Utkastet inneholdt forslag om vern av i alt 24 lokaliteter, mens over 200 områder hadde vært med i vurderingen. Verneplanen ble sendt på høring til berørte parter på kommune- og fylkesnivå i 1982, og til sentrale høringsinstanser i 1983. Under alle stadier i arbeidet med verneplanen ble det forsøkt å ta hensyn til landbruksinteresser og grunneiernes merknader. Mye areal ble tatt ut av planen, og noen lokaliteter ble inntil videre tatt helt ut (Foredrag til kgl.res.) da verneplanen ble vedtatt for 10 områder 14.12.1984.

All skog som inngikk i vernet fikk grunneierne økonomisk erstatning for.

Restriksjonsområder

Innenfor hele verneområdet er det ferdselsforbud i trekk- og hekkeperioden, 20. mars til og med 20. juni, for alle unntatt for grunneiere. Dette er antatt å være fuglenes mest sårbare periode. I tillegg er det forbud mot ferdsel i trekkperioden om høsten, fra 15. september til og med 15. november.

Dette ferdselsforbudet gjelder ikke ferdsel til fugletårn på stien markert på vernekartet eller opphold i fugletårnet.

Vernegrense

Vernegrensen ble lagt et stykke inn på land for å bevare beskyttende kantskog langs vannet, stort sett sumpskog. Dette økte mangfoldet av leveområder for fugl og beskyttet fuglelivet i vannvegetasjon mot forstyrrelser. Vernegrensen fra 1984 ble noe endret i sørøst på grunn av planer om omlegging av E6 på slutten av 1980-tallet. Prosessen rundt denne endringen er grundig redegjort for i rapporten «Forvaltningen av Hammervatnet naturreservat» (Husby 1989). Det ble tatt ut et mindre areal og vedtatt nytt vernekart i 1989. 

Grensemerkene som ble utplassert i etterkant av vernevedtaket i 1984, fulgte knekkpunktene inntegnet i vernekartet etter beste forståelse, men uten den nøyaktigheten som moderne teknisk utstyr sørger for. Digitaliseringen av grensen fant sted på slutten av 1990-tallet utfra vernegrensen i papirversjonen. Vernekartet var tegnet i kart på bakgrunn av økonomisk kartverk fra 1965. I ettertid har det vist seg at både de utplasserte grensemerkene og den digitaliserte grensen som ble lagt i Naturbase, hadde noen mindre avvik i forhold grensene i vernekartet. Da disse tre forskjellige grensekildene ved hjelp av moderne kartverktøy ble sammenstilt i 2013, fremkom det enkelte uoverensstemmelser. Statens naturoppsyn påpekte dessuten at det i forhold til grensen i Naturbase, lå noe dyrket mark innenfor vernegrensen et par steder og mange av grensemerkene i marka hadde forsvunnet i løpet av årene. Etter at forvaltningsmyndigheten ble oppmerksomhet på usikkerheten om hvor den nøyaktige grensen lå, ble det krevd ny grensegang av Nord-Trøndelag jordskifterett i 2013. De gjennomførte prosessen, utplasserte nye grensemerker og tinglyste nye grenser i 2015. 

I februar 2017 sendte Statsforvalteren et forslag til Miljødirektoratet om å vedta nytt vernekart med mindre grenseendringer i forhold til vernekartet av 1989. Etter vurderinger og samråd med Miljødirektoratet, ble det i februar 2019 gjennomført en mindre høringsrunde om å opprette et nytt grensepunkt nedenfor fugletårnet. Forslaget ble etterhvert trukket og vernegrensen fra Jordskifterettens oppmåling og tinglysning i 2015, ble beholdt. I stedet ble det 13.11.2019 vedtatt en endring av ordlyden i verneforskriften § 4 med tilføyning av setningen: "Dette ferdselsforbudet gjelder ikke ferdsel til fugletårn på stien markert på vernekartet eller opphold i fugletårnet." 

Brukshistorie

Området rundt Hammervatnet har i flere hundre år inngått i et rikt landbruksområde på marine avsetninger, med husdyrbeite, eng og åker, og skogbruk. Levanger kommune regnes som et av Trøndelags beste jordbruksdistrikter (Fakta om Levanger). 
Flyfoto og andre fotografier fra 1950-tallet viser beitemark på land som er helt uten skog, og store partier med åpent vann innenfor takrørbeltet.
Fylkesveg 6854 (Gamle E6 - fram til 1990) ligger langsetter og noen meter ovenfor vernegrensen. Statens Vegvesen hadde tidligere anlagt en fylling på nedsiden av denne vegen, en liten rasteplass for allmennheten. Denne fyllinga fungerte dessuten som utkikksplass for naturinteresserte i en årrekke (Husby 1989). Det var i tilknytning til denne at det ble satt opp et fugletårn i 1990, bekostet av Statens Vegvesen som vederlag for tap av verne areal til nye E6 i sørvest.
 

Landbruk

Landarealene innenfor det nåværende reservatet ble tidligere benyttet som beitemark. Her gikk det melkekyr fram til 1971, og noen år deretter beitet kviger her. I 1975 ble sauer sluppet ut i området, og dette foregikk til ca. 1985. Samtidig, periodevis, ble også flere hester sluppet på beite her. Fram til 1992 gikk det én hest i området (Thingstad og Øien 2008). Etter at beitetrykket gradvis ble mindre, for så helt å opphøre, grodde landarealene til med kratt og skog.

Friluftsliv

Det er ikke kjent at selve verneområdet brukes til tradisjonelt friluftsliv, med unntak av fritidsfiske og bading fra Hammertangen. Folks bruk av naturreservatet og da særlig besøk i fugletårnet, er omtalt i Besøksstrategien som ligger som vedlegg 1. 

Jakt og Fiske

Selve Hammervatnet har vært brukt til fiske i lang tid. På 1980-tallet ble ca 4 – 5 tonn tatt her for salg, i tillegg til husfiske og sportsfiske (Rikstad m.fl. 1987). Garnfiske i åpne råker i isen gir et godt fiske men er samtidig en stor trussel for fugler som f.eks. horndykker (Husby 1989). 

Det foregår sannsynligvis lite fiske innenfor selve verneområdet i dag, selv om dette er tillatt utenom perioder med ferdselsforbud. 

Jakt om høsten foregår like inntil verneområdet men representerer ikke noe stort problem ifølge Husby (1989). Etter den tid har mer av tilgrensende areal fått endret bruk til industri og veiutbygging, og jakt inntil naturreservatet er mindre aktuelt som mulig forstyrrelse i dag enn tidligere.

Reiseliv

Fram til 2019 lå det en campingplass like ovenfor naturreservatet, på oversiden av Gamle E6. Gjester hadde mulighet til å leie båt, og den rette kanalen dvs. nederste delen av Dullumbekken, ble brukt gjennom naturreservatet og ut til åpent vann. Båtutleie opphørte imidlertid noen år før nedleggelse av campingplassen. 

Forskning og undervisning

Fugletårnet brukes av Nord universitet i forbindelse undervisning i naturfag (fuglekjennskap).

Bygg og Installasjoner

Det ble oppført et fugletårn ved Hammervatnet i 1990. Dette har blitt mye brukt av ornitologer og andre fugleinteresserte i alle år siden. Tårnet ligger 6 meter innenfor vernegrensen og ferdsel hit er tillatt hele året. Rester av en platting/flytebrygge, som ble brukt av campinggjester som leide båt, ble liggende i naturreservatet fram til SNO fjernet dem i 2021.

Infrastruktur

Det er plass til 2-3 biler i en lomme ved gamle E6 som går like ovenfor vernegrensen. Herfra er det få meter til fugletårnet. Dette vil bli endret når arbeidet med ny E6-trasé starter opp og E6 midlertidig vil legges til den gamle traséen langs grensen til naturreservatet. Det vil etter hvert komme en ny parkeringsplass til bruk for besøkende til fugletårnet.

Motorferdsel

Motorisert ferdsel til lands og til vanns er forbudt (gjelder også bruk av modellbåter og modellfly inkl. droner).

Tilleggsopplysninger

Det er utarbeidet og vedlagt en besøksstrategi for Hammervatnet naturreservat. Her omtales kort de sårbare naturverdiene og hvem som er besøkende til området og fugletårnet spesielt. Det er satt opp en tiltaksplan for tilretteleggingstiltak, blant annet utarbeidelse av informasjonsplakater i henhold til ny merkevarestrategi.

Forvaltning

Innledning

Verneforskriften for Hammervatnet naturreservat gjelder side om side med annet lovverk. Dersom et tiltak ikke er regulert i verneforskriften, gjelder annen lovgivning alene. Annet relevant lovverk er for eksempel plan- og bygningsloven og forurensningsloven som Levanger kommune (m.fl.) er myndighet for. Fylkeskommunen er myndighet etter kulturminneloven.
Ved utarbeidelse av forvaltningsplan kan forvaltningsmyndighetens knytte retningslinjer til bestemmelsene i verneforskriften. Retningslinjene er imidlertid ikke juridisk bindende. 

 Dispensasjonssøknader og saksbehandling
Verneforskriften har i punkt VI noen særskilte dispensasjonsbestemmelser, som er bestemte tiltak og aktiviteter forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til etter søknad.
I tilfeller der det søkes om dispensasjon for tiltak som ikke er nevnt i verneforskriften for Hammervatnet naturreservat, Kap. VI (spesifiserte dispensasjonsbestemmelser), må søknaden behandles etter naturmangfoldloven (nml) § 48 (erstatter verneforskriften Kap. VIII, det vil si den generelle dispensasjonsbestemmelsen). « Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig». Det er først og fremst første alternativ i bestemmelsen som er aktuelt. Det skal dreie seg om nasjonale interesser før det kan gis dispensasjon fordi det er nødvendig av hensynet til vesentlige samfunnsinteresser.
Før det fattes vedtak skal tiltaket det søkes om dispensasjon til, vurderes etter prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12. Vurdering og vektlegging skal fremgå av vedtaksbrevet.
Søknader om dispensasjon fra vernebestemmelsene, sendes til Statsforvalteren i Trøndelag. Øvrig lovverk gjelder i tillegg til verneforskriften. Trenger et tiltak tillatelse både etter verneforskriften og etter annet lovverk, kan tiltakshaver velge å søke om tillatelse parallelt (nml § 48). Avslag etter verneforskriften kan ikke overstyres etter annet lovverk men kan påklages til Miljødirektoratet. 
Forvaltningsmyndigheten må alltid vurdere om det skal settes vilkår, og hvilke, for å ivareta verneformålet i hver enkelt sak. Det kan være rom for at brukere av området kan få flerårige tillatelser. 

 Viktige verneverdier og forvaltningsutfordringer 
Forvaltningsmyndigheten har ansvar for å ivareta verneverdiene og sette i gang tiltak dersom verneverdiene trues. Verneområdet skal forvaltes etter verneforskriftens bestemmelser i samsvar med verneformålet. "Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området" (verneforskriften Kapittel III).  
Trusler mot verneverdiene kan skyldes forhold og hendelser innen verneområdet, eller de kan  skyldes endringer av forhold utenfor som forvaltningsmyndigheten ikke har  innflytelse på. Trusler utenfra kan for eksempel være næringsstoffer som føres med bekker inn i området, forurensning eller endring av forhold for trekkfugl i overvintringsområdene eller under trekk. Uheldige vannstandsendringer i hekketiden skyldes forhold utenfra som kan gjøres noe med siden dette er et regulert vann. 
Trusselen innenfor vernegrensen, som forskere og grunneier stadig har påpekt, er gjengroingen av tidligere åpent vannspeil. Årsaken til gjengroingen ligger for en stor del utenfor verneområdet, med avrenning fra nærliggende landbruksareal og næringsstoffer som fraktes med Dullumbekken fra nedslagfeltet som over en strekning på vel en km går gjennom intensivt drevet landbruksareal. Mangel på kantvegetasjon langs bekken gjennom mye av dette landbruksarealet har dessuten bidratt til at erosjonsmasser har blitt lagt igjen ved bekkeutløpet i Vassbukta. I 2017 ble det derfor gravd ut vannkanaler med forgreininger på til sammen 8 dekar innen vannvegetasjonen i denne bukta. For å åpne opp de nye kanalene ytterst enda bedre mot selve vannet, og hindre rask tilgroing av takrør i kanalene med gjenåpnet vannspeil, ble takrør slått og fraktet ut i 2019, 2020 og 2021 ved bruk av amfibiemaskin. Vedlikehold av de restaurerte vannkanalene og også skape nye kanaler gjennom slått av takrør lengst sør, er viktige tiltak også i årene fremover og noe forvaltningsmyndigheten har mulighet til å gjennomføre (se skjøtselsnotat, vedlegg 3).


 

Skjøtselsplan

Besøksforvaltning

Forvaltningsutfordringer

Forvaltningsutfordringen siden vernetidspunktet har i hovedsak vært den økende gjengroingen av vannplanter som har ført til mindre variasjon av leveområdet for fugl. Det gunstige for de vanntilknyttede fugleartene som bruker området, blant annet til hekking, er åpent vannspeil innimellom, særlig innenfor takrørbeltet. I slike stille partier finner fuglene insekter og andre mindre arter som de beiter på. Åpent vannspeil reduserer dessuten risiko for predasjon fra rev og grevling. 
I 2017 ble det  gjennomført et større restaureringsprosjekt med gjenåpning av åpne vannkanaler gjennom vannvegetasjonen, med vedlikeholdsslått i 2019, 2020 og 2021. Et skjøtselsnotat med beskrivelse av restaureringstiltaket og forslag til vedlikehold og videre gjenåpning av vannspeil, ligger som vedlegg 3. For å kunne evaluere virkningene av skjøtselsarbeidet på fuglelivet, ble det gjennomført en kartlegging av fuglebestandene i naturreservatet i 2014 (Husby 2015) før restaureringsarbeidet startet. Videre ble det foretatt tellinger i 2018, 2019 og 2020, og det vil dessuten telles i 2022. Utviklingen av hekkebestandene fra 2014 til 2020 samlet sett, ser ganske positive ut. Men forholdene for hekkende og trekkende fugl kan variere mye fra år til år av forskjellige årsaker. En sluttrapport med konklusjoner vil foreligge i 2022/23.
På nordsiden av fugletårnet i skråningen mellom verneområdet og den tidligere "rundballplassen", er det viktig at kantkratt får vokse opp. Det vil både bidra til å bremse på næringsavrenning og det vil skjerme fuglelivet i naturreservatet fra forstyrrelser. Det ble fra 2020 slutt på lagring av rundballer på denne plassen ovenfor verneområdet.
Det har blitt påvist en god del plastsøppel og annet inne i naturreservatet. Det ble gjennomført noe opprydding i 2019, og våren 2020  fjernet SNO noen av restene etter flytebrygga i utløpet av Dullumbekken. Det er en utfordring at plastsøppel og annet fra E6 havner her, og at landbruksplast og lignende fyker med vinden eller blir med bekken inn i våtmarksområdet. Det bør derfor årlig gjennomføres en ryddeaksjon i naturreservatet.

På 1990-tallet ble det påvist flere uheldige episoder med endring av vannstanden i hekketida. En fugleart som horndykker som hekker ute i takrørbeltet, fikk ødelagt sin hekking for eksempel i 1993. De reirene som ble bygd ved høy vannstand ble ødelagt da vannstanden sank igjen. Reirene ble da stående skeivt mot vegetasjonen under reiret, og eggene falt ut i vannet i flere reir (Husby 1994). De siste par tiårene har kommunen med damvokter i vassdraget oppstrøms og Åsen Settefisk som styrer nedtappingen nedstrøms, samarbeidet godt og i stor grad unngått uheldige vannstandsendringer i hekketiden. Det er ikke meldt om at reir har blitt skadet av vannstandsendringer de siste to tiårene, men lav vannstand utover ettersommeren enkelte år, har sannsynligvis bidratt til økt gjengroing. 
I årene fremover vil veiarbeid like utenfor naturreservatet i forbindelse med ny E6-trasé, kunne påvirke vannkvaliteten også inne i verneområdet dersom ikke utslippsvann i anleggsfasen og senere avløp til Hammervatnet blir tilstrekkelig renset. Dette blir viktig for forvaltningsmyndigheten å følge opp. Dessuten er det svært viktig å unngå forstyrrende støy (f.eks. sprengningsarbeid) i anleggsperioden, som er beregnet til å vare i 4-5 år i hekketiden. Særlig er fuglene sårbare i hekketiden. 
Fra flere forskere som har vært involvert i kartlegging av fuglelivet i Hammervatnet, har det opp gjennom årene kommet innspill om at ferdselsforbudet burde forlenges fram til 20. juli. Dette for å unngå forstyrrelser av sårbare ungekull.

Naturmangfoldloven

De miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven kapittel II kommer til anvendelse ved utøvelse av offentlig myndighet, og må vurderes når det treffes vedtak etter verneforskrifter.  De miljørettslige prinsippene er kunnskapsgrunnlaget (§8), føre-var-prinsippet (§9), økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), kostnader ved miljøforringelse bæres av tiltakshaver (§11) og miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12).
Prinsippene er ikke selvstendige vedtakshjemler, men skal legges til grunn som retningslinjer når det treffes beslutninger som berører naturmangfold etter andre bestemmelser. Dette innebærer at prinsippene skal være en del av vurderingen både ved vedtak med hjemmel i spesifiserte dispensasjonsbestemmelser i verneforskrifter og ved vedtak etter naturmangfoldloven § 48. Naturmangfoldloven § 7 angir at det skal fremgå av vedtaket hvordan prinsippene er vurdert.

Da naturmangfoldloven av 19. juni 2009 ble vedtatt med ikrafttredelse 1. juli 2009, ble naturvernloven ble opphevet. Selv om naturvernloven ble opphevet, gjelder verneforskrifter vedtatt i medhold av naturvernloven inntil Kongen bestemmer noe annet, jf. naturmangfoldloven § 77.

Verneforskrift URL

Sentrale føringer

Den generelle dispensasjonsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 48 gjelder istedenfor den generelle dispensasjonsbestemmelsen i verneforskriften, Kapittel VIII (jf. overgangsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 77).

Naturmangfoldloven § 48 gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra verneforskriften i tre alternative tilfeller; dersom det ikke strider mot verneformålet og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, dersom sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig, eller dersom hensynet til vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig. Bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for tiltak som ikke kunne forutsees, eller spesielle /særskilte tilfeller som ikke ble vurdert, på vernetidspunktet. Første alternativ dekker tilfeller hvor verneformål og verneverdier tåler enkeltstående avvik fra vernebestemmelsene, og er i utgangspunktet ment for bagatellmessige inngrep eller forbigående forstyrrelser. Dispensasjonsbestemmelsen i § 48 er en kan-regel, det vil si at selv om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, så er det ingen som har krav på dispensasjon. Det er nødvendig med en bredere vurdering av om det bør gis dispensasjon.

Mer informasjon: 
Miljødirektoratets rundskriv om forvaltning av verneforskrifter kapittel 7

Naturmangfoldloven § 47 gir generelle regler om forvaltningsmyndighetens adgang til å foreta skjøtsel i verneområder. Bestemmelsen gir forvaltningsmyndigheten adgang til å utøve en viss fysisk rådighet uten grunneiers samtykke. Bestemmelsen gir også adgang til i skjøtselsøyemed å treffe tiltak som vernebestemmelsene ellers forbyr eller regulerer. Verneforskriftens unntak for skjøtselstiltak gjelder bare for skjøtsel som forvaltningsmyndigheten står for og som gjelder verneområdet. Bestemmelsen i § 47 gir ikke adgang til å pålegge grunneieren en viss bruk av området. Med hjemmel i § 47 kan det foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden på vernetidspunktet kan ikke skje med hjemmel i § 47. Adgangen til skjøtselstiltak gir også rett til nødvendig motorferdsel innenfor hele verneområdet uten grunneiers samtykke. Dersom det er nødvendig å passere eiendom utenfor verneområdet for å komme fram, gir naturmangfoldloven § 72 adgang til det. Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd. Økonomiske fordeler ved gjennomføringen av skjøtselstiltak tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren. Tiltak som ikke kan foretas med hjemmel i naturmangfoldloven § 47 krever avtale med grunneier.

Mer informasjon:
Ot.prp. nr. 52(2008-2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), kapittel 21 (merknader til de enkelte bestemmelser)

Forvaltningsmyndighetens retningslinjer

Tilgrensende verneområder

Hammervatnet naturreservat inngår i Ramsarområdet Innherred Ferskvannssystem sammen med de to verneområdene Lundselvoset naturreservat og Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde som begge ligger ved Leksdalsvatnet i nabokommunen Verdal. Hammervatnet naturreservat har ingen direkte tilgrensende verneområder, men 3 skogreservater ligger innen en omkrets på mellom 5 og 8 km.  Falstadbukta fuglefredningsområde som inngår i Ramsarområdet Trondheimsfjorden våtmarkssystem, ligger 7,5 km nord for Hammervatnet naturreservat. 

Tilleggsopplysninger

I det vedlagte skjøtselsnotatet (vedlegg 3) vises det til behov for skjøtselstiltak i Hammervatnet naturreservat, påpekt i rapporter gjennom flere tiår:
Behovet for å gjenskape åpent vannspeil i takrørbeltet i Vassbukta, ble påpekt allerede i 1989 i rapporten «Forvaltning av Hammervatnet naturreservat». I 1993 kom rapporten «Aktiv vegetasjonskontroll i Hammervatnet naturreservat», og i 1994, rapporten «Ornitologisk rapport for Hammervatnet». Alle disse ble skrevet av Magne Husby i regi av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Gjengroingen var da observert å gå raskt, og sammenlignet med tilstanden på eldre flyfoto, var endringen betydelig. I 1993-rapporten ble det foreslått å legge vegetasjonen som ble slått i dunge ute i takrørbeltet for å skape en «kunstig» øy. 1994-rapporten ble et par alternative skjøtselstiltak foreslått: Kun mekanisk reduksjon av vannplantemengdene, eller fjerning av både vegetasjon og en del sedimenter. De neste årene ble imidlertid ingen skjøtselstiltak gjennomført i Hammervatnet. I NTNU VMs rapport «Biologisk statusundersøkelse: Hammervatnet naturreservat 2009», ble behovet for tiltak igjen beskrevet. I tillegg til mekanisk fjerning av organisk masse, anbefalte de storfebeiting. Dette siste viste det seg ikke mulig å komme i gang med av mangel på dyreeiere som ønsket å ha storfe der. I 2010 kom en rapport fra NTNU VM (Thingstad m.fl. 2010) «Oppfølgingsprosjekt for verneområder: status for biologiske kvaliteter i Hammervatnet naturreservat» med skisse til gjenskaping av åpne vannkanaler gjennom takrørbeltet. Også Magne Husby leverte oss dette året kartskisse over anbefalte kanaler. Prosjektet ble liggende til 2014 da vi fikk avtalt kartlegging av fugl i forkant av et restaureringstiltak. Magne Husby leverte utredningen «Vannfuglenes bestandsutvikling og bruk av Hammervatnet naturreservat» i 2015. Samme år kom vi i gang med utarbeiding av et forprosjekt som ble levert oss våren 2016 av firmaet Naturskjøtsel (Colman og Rannestad 2016). 
Plan for skjøtsel i Hammervatnet naturreservat finnes egentlig i flere rapporter. I NTNUs rapport, "Oppfølgingsprosjekt for verneområder: Status for biologiske kvaliteter i Hammervatnet naturreservat 2010" inngår skisse til gjenskaping av åpent vannspeil, og denne rapporten er lagt ved som skjøtselsplan (Vedlegg 7). Det nevnte forprosjektet ligger som vedlegg 4, og i dette og i flere av de øvrige rapportene som er listet opp under "Kunnskapsgrunnlag", inngår skjøtselsråd for Hammervatnet naturreservat. Til sammen utgjør disse "skjøtselsplanen" for Hammervatnet naturreservat. 
  

Vedlegg

Filvedlegg

Kartvedlegg