Innledning

Storskogan (VV00001526)

Om forvaltningsplanen

Storskogan naturreservat ble opprettet ved Kongelig resolusjon 7. mai 1993. Forvaltningsplanprosessen startet med et oppstartsmøte i Overhalla 10. desember 2018. Forvaltningsplanen er utarbeidet av Fylkesmannen i Trøndelag.

Formålet med opprettelsen av Storskogan naturreservat er sammen med Harestranda naturreservat å bevare den eneste større forekomsten av flombetinget vegetasjon langs Namsen, som også har betydning som hekke-, raste- og hvilelokalitet for fuglelivet. 

Forvaltningsplanen skal sikre en enhetlig forvaltning av verneområdet ved å gi retningslinjer om bruk og brukerinteresser, informasjon, skjøtsel, tilrettelegging og andre tiltak. Forvaltningsplanen er en presisering og utdypning av verneforskriften, og gir retningslinjer for dispensasjonspraksis. Forvaltningsplanen definerer videre mål for forvaltningen av verneområder, og beskriver aktuelle tiltak for skjøtsel, tilrettelegging, besøksforvaltning mv. 

Verneforskriften med tilhørende vernekart gir rammen for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Forvaltningsmyndigheten har ansvar for utarbeidelse av forvaltningsplan. Utkast til forvaltningsplan sendes på høring til grunneiere og berørte interesser. 

Retningslinjer for saksbehandling i verneplanarbeid (Rundskriv T-2/15) gjelder så langt det passer også for utarbeidelse av forvaltningsplaner.

Forvaltningsmyndighetens oppgave

Fylkesmannen i Trøndelag er forvaltningsmyndighet for Storskogan naturreservat og har ansvar for å forvalte verneområdet i tråd med verneformålet, og å treffe nødvendige tiltak hvis verneverdier trues. 

Forvaltningsmyndigheten utøver myndighet etter verneforskriften. Dette omfatter myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten kan også gi utfyllende retningslinjer om forvaltning av verneområdet og om skjøtsel. Forvaltningsmyndigheten har videre ansvar for informasjon til grunneiere, rettighetshavere og allmennheten om verneverdiene og vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten har som oppgave å planlegge og utføre skjøtsel i verneområdet, og å registrere og dokumentere naturverdier i området. 

Forvaltningsmyndighetens handlingsrom følger av naturmangfoldloven og verneforskriften for verneområdet. Verneforskriften fastsetter forbudsbestemmelser, unntaksbestemmelser og spesifiserte dispensasjonsbestemmelser for verneområdet. Forvaltningsmyndigheten har i tillegg hjemmel til å gi dispensasjon fra vernebestemmelsene i naturmangfoldloven § 48. 

De sentrale forvaltningsorganer har overordnet ansvar for verneområdeforvaltningen, blant annet gjennom klagebehandling og fastsettelse av rammene for forvaltningen. Sentrale forvaltningsorganer er Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet.

Søknader om tillatelser eller dispensasjoner fra verneforskriften sendes til Fylkesmannen i Trøndelag. Forvaltningsmyndigheten kan initiere oppsyn, overvåking eller tiltak i naturreservatet. Aktuelle aktører i forbindelse med utføring av forvaltningstiltak kan være Statens naturoppsyn (SNO), grunneier og eventuelle eksterne aktører.

Tilleggsopplysninger

Statens naturoppsyn (SNO) er forvaltningsmyndighetens feltapparat. SNO har en todelt tilsynsmyndighet som retter seg både mot tilsyn med naturtilstanden og menneskets atferd i naturen. Veiledning og informasjon er også en viktig del av oppgavene. Samtidig utfører SNO registrering, overvåking, tiltak og skjøtsel på oppdrag fra forvaltningsmyndigheten. SNO fører kontroll med at verneforskriften og eventuelle dispensasjonsvedtak overholdes.

Områdefakta

Internasjonale forpliktelser

Naturen kjenner ingen grenser. Derfor er det utviklet internasjonale avtaler som tar sikte på å beskytte miljøet ut fra et større perspektiv enn det nasjonale. I menyen finner du informasjon om mange av de ulike avtalene som Miljødirektoratet er involvert i. De internasjonale avtalene har ulik karakter. Noen dekker særlige regionale utfordringer mens andre dekker globalt, noen fokuserer særlig på en spesifikk problemstilling, mens andre har en bredere tilnærming. Mange av miljøavtalene er underlagt FN, fordi et grenseløst samarbeid er nødvendig for å løse problemer som arter seg likedan i mange land. Miljødirektoratet har en todelt rolle i Norges arbeid med og rundt avtalene: 1) delta i forhandlinger relatert til avtalene. 2) Bidra til at avtalene blir gjennomført i praksis. For flere av avtalene er Miljødirektoratet utøvende myndighet, men for de mest overordnede og politiske avtalene fungerer Miljødirektoratet som rådgiver for Miljøverndepartementet.

IUCN

Norge er medlem i Den internasjonale naturvernunion (IUCN). Den har som mål å bevare natur og biologisk mangfold. Det finnes et eget program for arbeid med verneområder (Protected Areas). Under dette programmet utvikles det veiledning for å øke effektiviteten i arbeidet med å beskytte natur. En av disse er et klassifiseringssystem med såkalte IUCN-kategorier. Disse kategoriene benyttes i stor grad for å sammenlikne arbeidet med verneområder mellom ulike land, både regionalt og globalt.

Storskogan naturreservat faller inn under IUCN-kategori IA ('strict nature reserve'). Denne kategorien innebærer et vern for å ivareta biodiversitet og mulig geologiske/geomorfologiske egenskaper, hvor menneskelig bruk og påvirkning på området er begrenset for å sikre beskyttelse av verneverdiene (Dudley 2008).

Natur

Beskrivelse

Området ligger på sørsida av elva Namsen, ved Grande ca 2 km fra Ranemsletta i Overhalla, og er rester etter et stort sump- og skogsområde på sørsida av elva. Storskogan er et forholdsvis artsrikt sump- og skogsområde med sonering og vegetasjonstyper som er karakteristiske for de trønderske hovedelvene. Her finner vi pionerkratt av mandelpil med bl.a. sivaks, gulldusk og myrhatt. Utenfor dette er det utviklet vidstrakte elvesnelle- og starrsumper. På de høyeste nivåene står fuktig gråor-heggskog, med bl.a. bekkeblom, sumphaukeskjegg, mjødurt og gullfrøstjerne. Stedvis dominerer strutseveng. Kroksjøen med bl.a. flytebladeng er en viktig forekomst av naturtypen kroksjøer i Trøndelag.

Området har også betydning for fuglelivet, spesielt ender og svaner. Lokaliteten er en av de viktigste lokalitetene for trekkfugler langs denne delen av Namsen. Det foregår en god del elgbeiting i området.

Naturtyper beskrivelse

Storskogan er et stort og velutviklet område som består av en mosaikk av mange viktige typer flommarksvegetasjon. Vest i verneområdet, ved innløpet til Namsen, domineres vegetasjonstypen av elvesnelle-starrsump. Her finner vi elvesnelle i de våteste delene, og arter som kvasstarr, flaskestarr, sennagress og gulldusk i sumpen (Rindal 2011). I tørrere områder er det soner med gress, hvor strandrør og skogrørkvein er de viktigste artene. 

Langs elva vokser det mandelpilkratt. Mandelpil er vurdert som nær truet (NT) på Norsk rødliste for arter 2015 (Henriksen & Hilmo 2015) og er en pionerart som etablerer seg der elva har lagt opp sand og silt. Forekomsten er trolig det nordligste, store mandelpilkrattet i landet, og arten vokser her nær sin nordgrense i Norge (Larsen & Gaarder 2011). Det vokser gråor-heggeskog flere steder i verneområdet. Enkelte steder blir skogen hyppig oversvømt, ofte i forbindelse med isgang og skogen bærer her preg av å være sumpskog. I overgangen mellom elvesnelle-starrsump til gråor-heggeskog er det stedvis mye liggende død ved og gadd av gråor. 

Flere steder i verneområdet kommer det tydelig frem hvordan en fuktighetsgradient preger vegetasjonen i området, med en utvikling fra elvesnelle-starrsump til mandelpilkratt og videre til fuktig gråor-heggeskog (Rindal 2011). 

Det er forekomster av åpent vann i området, også når vannstanden i elva er lav. Haugalonet, den største dammen, har tett og frodig vegetasjon med flytebladplanter. På grunn av gjengroing har områdene med åpent vann, eksempelvis Nybakklonet, blitt redusert de senere år. Dette er en naturlig prosess men påskyndes trolig på grunn av tilførsel av næring. Bare når det er mye vann i Namsen er Nybakklonet helt oversvømmet (Rindal 2011). I begge lonene registreres fenomenet flyteøyer (torvmatter) ved høg vannstand.

Flommarksvegetasjon i Namsen ble kartlagt etter Fremstad 1997 av Bjørg Rindal. Vegetasjonstypene i Storskogan ble kartlagt etter NiN-metodikk, versjon 2.1 (Naturtyper i Norge) i 2017 (http://nin.miljodirektoratet.no/). Flomskogsmark er vurdert som en sårbar naturtype (VU) på norsk rødliste for naturtyper. Den er i tilbakegang i hovedsak på grunn av endringer i vannføring som påvirker flomregimet (Framstad 2018). Dette skyldes blant annet vannkraftutbygging og flomforbygging.

Arter beskrivelse

Storskogan er en viktig hekke- og rasteplass for våtmarksfugl, spesielt ender og svaner. Det er publisert svært lite om fugl fra området, men det ble gjort en befaring i forbindelse med utarbeidelsen av skjøtselsplanen (Larsen & Gaarder 2011). Av arter observert med hekkeadferd, er blant annet brunnakke, sivsanger, strandsnipe og enkeltbekkasin. Av næringssøkende fugl ble det registrert blant annet gråhegre og låvesvale. Observerte arter som er rødlistet, er nevnt under.

Karplantefloraen ble kartlagt av Bjørg Rindal i 2010. I den botaniske rapporten (vedlagt) vises det til at et så stort og velutviklet område med vidstrakte elvesnellestarrsumper,
mandelpilkratt, mandelpilsump, gråorheggeskog, åpent vann med flytebladvegetasjon og annen flommarksvegetasjon er i dag en sjeldenhet og ganske unikt. En lang artsliste for karplanter i Storskogan, starter på side 9 i denne rapporten.

Insektsfaunaen er ikke undersøkt nærmere i verneområdet, men øyenstikkere meldes å observeres svært ofte på golfbanen. 

Storskogan er også et viktig leveområde for bever, og et viktig beiteområde for elg (Larsen & Gaarder 2011). 

Rødlistearter beskrivelse

Rødlistens kategorier (de aktuelle i verneområdet) er: VU (sårbar) og NT (nær truet). Kategoriene er inndelt etter artenes risiko for å dø ut (Henriksen & Hilmo 2015).

Av våtmarksarter som står i Norsk rødliste for arter 2015 (Henriksen & Hilmo 2015) er horndykker (VU) og fiskemåke (NT) observert med hekkeatferd. Av rødlistede næringssøkende fuglearter er stær (NT) og  sandsvale (NT) registrert. 

Videre er det trolig at oter er innom Storskogan, i alle fall i perioder av året, da Namsen er et viktig nærings- og oppvekstområde for oter. Oter er vurdert som sårbar (VU). 

Selv om insektsfaunaen ikke er godt undersøkt, er det potensial for blant annet sjeldne og rødlistede råtevedbiller knyttet til gråor i flommarksskogen (Larsen & Gaarder 2011).  

Geologi beskrivelse

Berggrunnen i Storskogan består hovedsakelig av gneis av granittisk til monzonittisk opprinnelse, som er harde og fattige bergarter som ikke gir grunnlag for en særlig rik flora (Larsen & Gaarder 2011). Det tyder på at det er løsmassene som avsettes fra Namsen, i form av sand og grus over marin silt, som gir opphav til den rike floraen vi finner i Storskogan (Larsen & Gaarder 2011).

Klimaendring

Klimaendringer som medfører økte temperaturer i luft og vann, vil kunne påvirke forholdet mellom artene. Varmekjære plantearter vil få konkurransefortrinn og fremmede arter kan gi økte utfordringer. Også sykdomsfremkallende organismer kan få gunstigere forhold ved høyere temperatur og dermed øke skade- og sykdomsrisiko for mange arter. Forventet klimaendring vil også gi økt nedbør og perioder med sterkere vind. Uforutsigbarhet og større variasjon i værforhold skaper stress i dyre- og plantesamfunn, og små bestander er mest sårbare. I tillegg vil vårflommene med isgang i Namsen kunne bli kraftigere og elvebredden dermed bli utsatt for økt erosjon.

Annen negativ påvirkning

Den største trusselen i dag for naturreservatet, er hagelupin som stadig øker i utbredelse langs Namsen. Hagelupin er i kategorien «svært høy risiko» (SE) på Fremmedartslista 2018 på grunn av stort invasjonspotensiale og stor negativ økologisk effekt (Elven mfl. 2018). Denne arter er nitrogenfikserende som betyr at den skaffer seg selv næringen den trenger, og kan derfor vokse opp i ren elvesand. Det finnes hjemmehørende arter med samme egenskap (klåved, tiriltunge og andre urter i erteblomstfamilien f.eks.) men hagelupin er en sterkere konkurrent og skygger lett ut andre såkalte pionerplanter. Hagelupin danner tette bestander om den får utvikle seg over noen få år, og den vil også kunne konkurrere ut småplanter av mandelpil som er den mest spesielle arten i Storskogan idag. Det er iverksatt tiltak for å bli kvitt hagelupin i verneområdet, men arbeidet er krevende da det er mange lokasjoner med hagelupin oppover langs Namsen som får spredt frøene sine nedover med elva.

Skogskjegg er også registrert i verneområdet, og utgjør en risiko for naturmangfoldet da denne arten også er i kategorien «svært høy risiko» (SE). Spredning av skogskjegg kan ha skjedd via golfbanen som grenser til verneområdet (Larsen & Gaarder 2011). Akeleie er også registrert men denne utgjør sannsynligvis liten risiko og er ikke trusselvurdert ifølge fremmedartslista (Elven mfl. 2018).

Forsøpling i verneområdet kan ha en negativ påvirkning på fuglelivet her. Det er hovedsakelig golfballer, som havner i verneområdet og ikke hentes ut igjen, som utgjør problemet med forsøpling. 

Tilleggsopplysninger

Denne elvestrekningen er en av få strekninger igjen i Namsen som ikke er forbygd. Den naturlige elvedynamikken kan på sikt føre til at elva graver ut nye løp gjennom flommarkskogen. 

Bruk og historikk

Eierstruktur

Naturreservatet berører to private eiendommer. Over en strekning på 570 m langs fylkesvei 401, tangerer veien med naturreservatgrensen.

Verneprosess

I siste del av 1970-tallet og i 1980-årene ble det gjort noen botaniske undersøkelser langs noen av de store elvene i gamle Nord-Trøndelag. Forvaltningsmyndigheter og biologer ved Vitenskapsmuseet i Trondheim var bekymret over alle inngrepene i flommarksvegetasjon som ble påvist gjennom dette arbeidet. Høsten 1985 ble det tatt et initiativ til en undersøkelse av de gjenværende områdene med flommarksvegetasjon i Trøndelag. De botaniske undersøkelsene blant annet langs Namsen,  ble foretatt av Eli Fremstad i 1986 og 1987. På grunnlag av rapporten fra disse undersøkelsene, som kom i 1988, ble det laget et utkast til verneplan for 7 områder med flommarksvegetasjon i Nord-Trøndelag i 1991. Ett av områdene var Storskogan som ble vernet som naturreservat 7. mai 1993.

Restriksjonsområder

Verneforskriften gir ingen ferdselsrestriksjoner for naturreservatet. Per 2018 har imidlertid Overhalla kommunes gjeldende reguleringsplan fra 2003, bestemmelser når det gjelder ferdsel i naturreservatet fra golfbanen. Fylkesmannen anser det som positivt å ta hensyn til fuglelivet ved å unngå forstyrrende ferdsel, særlig i hekketiden. Fylkesmannen støtter forslaget i kommunens reguleringsplan om at naturreservatet bør ryddes for golfballer hver høst. 

Vernegrense

Da vernegrensen ble gått opp og innlagt i vernekartet i 1993, ble rette linjer trukket mellom knekkpunktene ved inntegning i kartet. Noe av dyrkamarka ble da liggende innenfor verneområdet flere steder der skillet mellom innmark og skog gikk i buer. Etter at dyrkamarka gikk over til golfbane i 2003, ble det oppmerksomhet rundt det at det innenfor vernegrensen pågikk aktivitet  som ikke var i tråd med verneformålet. Etter klarering hos Miljødirektoratet krevde Fylkesmannen ny grensegang hos Nord-Trøndelag jordskifterett for naturreservatet i 2013. Nye grensemerker ble nedsatt for å skille golfbanens areal ut fra naturreservatet. Etter en prosess der grunneiere og Fylkesmannen deltok, ble mindre grenseendringer tinglyst i 2017. Miljødirektoratet vedtok nytt vernekart i 2019 og justerte grenser er lagt i Naturbase. 

Brukshistorie

Storskogan ble tidligere brukt til beiting av melkekyr. Artene blåkoll, vassarve og kvassdå i gråor-heggeskogen indikerer også at det har foregått beiting i området (Rindal 2011). Det er ingen beiteaktivitet i området i dag. 

Landbruk

Fram til golfbanen ble etablert i 2003 ble området beitet av storfe. I skjøtselsplanen fra 2011 (Larsen & Gaarder) ble det anbefalt å gjeninnføre storfebeiting for å redusere gjengroing i sumpområdene. Dette tiltaket lar seg ikke forene med interessene til golfklubben og tiltaket vil derfor ikke bli realisert. 

Golfklubben har bemerket at de bruker under halvparten av gjødselmengden sammenlignet med den tidligere bruken av innmarka. Dermed fører den nye bruken av dette arealet sannsynligvis til mindre tilførsel av næringsstoffer til naturreservatet enn før. 

Friluftsliv

Sørsivegen (fylkesvei 401), som grenser til verneområdet i sør, brukes noe som nærturterreng. Verneområdet grenser til Namsen golfbane. 

Jakt og Fiske

Storskogan er et viktig beiteområde for elg, og området brukes til elgjakt. Det drives også laksefiske i Namsen.

Reiseliv

Namdal Golfklubb opprettet en 9-hulls golfbane i 2003, på den tidligere innmarka. Golfbanen ligger inntil vernegrensen over en strekning på ca. 2,15 km. Det har blitt formidlet noe behov for tilrettelegging i forbindelse med golfbanen. Besøkende kommer hit primært for å spille golf, men om hele familien er med, vil det være positivt om det finnes sittebenk på et sted som har noe utsikt over vannspeil. Som en åpning inn mot fuglelivet i naturreservatet, er det derfor gitt tillatelse til å slå et mindre areal ned mot en av kroksjøene årlig fra 2014, og en sittebenk er satt ut. Slått av den høge grasarten strandrør på noen punkter langs Haugalonet, noe skjøtselsplanen fra 2011 foreslår (se under tilleggsopplysninger under), vil kunne øke opplevelsesverdien av området for besøkende. 

Det å legge tilrette for å kunne stoppe bilen ved fylkesveien og få utsikt over en god del av naturreservatet, er tenkt som et positivt tilbud for lokalbefolkning og tilreisende. Slik tilrettelegging er foreslått for vegmyndigheten som skal vurdere om sikkerheten kan ivaretas tilstrekkelig. (Tiltak er beskrevet nærmere i besøksstrategien som vil oppdateres når det kommer en avgjørelse i saken.)   

Bygg og Installasjoner

Det går en telefonkabel gjennom verneområdet langs fylkesveien i sør. En liten, gammel garasjebygning står innenfor vernegrensen oppe ved fylkesveien, med en utkjørsel som ikke lenger er i bruk. 

Infrastruktur

Fra fylkesvei 401 er det avkjørsel ved Grande gård ned til golfbanen, med god plass til parkering.

Inne i naturreservatet går det en sti på vel 180 m over en rygg som er bygd opp av finmasser fra bekken som kommer ned her fra Leirfalldalen. Stien brukes som snarvei for golfspillere siden banen ligger på begge sider av den indre delen av Haugalonet. Det ble dessuten anlagt en sti i golfbanens nordvestre hjørne i forbindelse med bruksendring. Begge stiene vedlikeholdes årlig av golfklubben gjennom slått med grastrimmer og litt grusing. I tillegg går en gammel sti opp gjennom skogen i naturreservatet fra Haugalonet og opp til fylkesveien. (Se kartutsnitt i Besøksstrategien)

Tilleggsopplysninger

Et alternativ til beiting, ifølge skjøtselsplanen, er slått av vegetasjon ned mot vannspeilet etter at våtmarksfuglene har avsluttet sin hekking. Golfklubben har meldt at grasarten strandrør danner en grønn vegg utover sommeren, særlig i åpninger i kantskogen ned mot Haugalonet. Arten har kommet med frøblandinger som ble brukt på dyrkamarka allerede før vernet. Den sprer seg med rotskudd, tåler å stå under vann i perioder, vokser best i lysåpne glenner og utkonkurrerer her stedegne arter. Golfklubben ønsker å slå dette graset på noen punkter og dermed lage sikt ned mot vannspeilet for brukere av golfbanen. Dette tiltaket vil i noen grad etterligne effekten av beiting. 

Forvaltning

Innledning

Verneforskriften gjelder side om side med annet lovverk. Dersom et tiltak ikke er regulert i verneforskriften, gjelder annen lovgivning alene. Annet relevant lovverk er for eksempel plan- og bygningsloven, friluftsloven og forurensningsloven som kommunen er myndighet for. Fylkeskommunen er myndighet etter kulturminneloven.

Verneforskriften regulerer hva som er tillatt, hva som er forbudt, og hva som kan tillates etter dispensasjon. Søknader om dispensasjon fra vernebestemmelsene sendes forvaltningsmyndigheten. I verneforskriften kap. VI er det listet opp en rekke tiltak som er vurdert under verneprosessen. Her gis det vanligvis dispensasjon, under visse vilkår. Dersom det viser seg at tiltaket er til skade for verneverdiene vil forvaltningsmyndigheten kunne inndra godkjente dispensasjonssøknader, eller avslå nye søknader. I de tilfeller der det søkes om tiltak som ikke er nevnt i verneforskriften kap. VI, behandles søknaden etter naturmangfoldloven § 48. Denne avløser verneforskriftens generelle dispensasjonsregler kap. VIII (jf. naturmangfoldloven § 77). Det kan gis dispensasjon for tiltaket dersom det verken går imot verneformålet eller kan påvirke verneverdiene nevneverdig. Tiltaket kan også gis dispensasjon dersom vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig.

Formålet med fredningen er sammen med Harestranda å bevare den eneste større forekomsten av flombetinget vegetasjon langs Namsen, som også har betydning som hekke-, raste- og hvilelokalitet for fuglelivet (verneforskriften Kap. III). Dersom verneverdiene trues, har forvaltningsmyndigheten ansvar for å gjennomføre nødvendige tiltak i tråd med verneformålet. For Storskogan naturreservat ble det i 2011 laget en skjøtselsplan (vedlagt). En skjøtselsplan gir faglige råd som blir gjennomgått og vurdert av forvaltningsmyndigheten. Det er ingen forpliktelse knyttet til rådene og for Storskogan vil noen av rådene i skjøtselsplanen ikke følges, for eksempel rådet om å gjeninnføre storfebeiting.  

Skjøtselsplan

Besøksforvaltning

Forvaltningsutfordringer

Fremmede arter:
Fremmede arter fortrenger stedegne arter. Det er derfor viktig å bekjempe fremmede arter i naturreservatet, og i hvert fall hindre at de sprer seg. Fra 2016 har det blitt iverksatt tiltak for å bekjempe hagelupin i Storskogan. Røtter er spadd opp, mindre planter er luket, og blomster/frøkapsler er fjernet for å hindre spredning. På grunn av stadig tilførsel av frø fra hagelupinbestander lenger opp i Namsen, er arbeidet med å kontrollere lupinforekomsten krevende. Området må lukes årlig for å hindre ny spredning inn i naturreservatet. 

Gjengroing:
Sumpområdene, og særlig Nybakklonet, er under gjengroing og står i fare for å bli uten åpent vannspeil (Larsen & Gaarder 2011). Åpent vannspeil er viktig for flere av fugleartene som lever her, og å hindre gjengroing er derfor et viktig tiltak for å ta vare på fuglelivet i området. Tilsig av næringsstoffer fra nærliggende områder vil gjøre at gjengroingsprosessen går raskere. En gjødselbinge som tidligere lå nær vernegrensen ved Nybakklonet, ble imidlertid sanert for noen år siden. 

Naturmangfoldloven

De miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven kapittel II kommer til anvendelse ved utøvelse av offentlig myndighet, og må vurderes når det treffes vedtak etter verneforskrifter.

De miljørettslige prinsippene er kunnskapsgrunnlaget (§ 8), føre-var-prinsippet (§ 9), økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), kostnader ved miljøforringelse bæres av tiltakshaver (§ 11) og miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12).

Prinsippene er ikke selvstendige vedtakshjemler, men skal legges til grunn som retningslinjer når det treffes beslutninger som berører naturmangfold etter andre bestemmelser. Dette innebærer at prinsippene skal være en del av vurderingen både ved vedtak med hjemmel i spesifiserte dispensasjonsbestemmelser i verneforskrifter og ved vedtak etter naturmangfoldloven § 48. Naturmangfoldloven § 7 angir at det skal fremgå av vedtaket hvordan prinsippene er vurdert.

Verneforskrift URL

Sentrale føringer

Naturmangfoldloven § 48 gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra verneforskriften i tre alternative tilfeller; dersom det ikke strider mot verneformålet og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, dersom sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig, eller dersom hensynet til vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig.

Bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for tiltak som ikke kunne forutsees, eller spesielle /særskilte tilfeller som ikke ble vurdert, på vernetidspunktet. Første alternativ dekker tilfeller hvor verneformål og verneverdier tåler enkeltstående avvik fra vernebestemmelsene, og er i utgangspunktet ment for bagatellmessige inngrep eller forbigående forstyrrelser. Dispensasjonsbestemmelsen i § 48 er en kan-regel, det vil si at selv om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, så er det ingen som har krav på dispensasjon. Det er nødvendig med en bredere vurdering av om det bør gis dispensasjon.

Forvaltningsmyndighetens retningslinjer

Tilgrensende verneområder

Harestranda naturreservat ble vernet samtidig med Storskogan og disse to flommarkskogområdene ble sett i sammenheng (ifølge verneformålene). Harestranda er ei øy på ca 195 dekar og ligger en knapp km lengre opp i Namsen.

Tilleggsopplysninger

Hva som er tillatt, samt hva som kan tillates etter dispensasjon, er beskrevet i verneforskriften og retningslinjene i forvaltningsplanen. Søknad om dispensasjon fra vernebestemmelsene skal inneholde: 
-	Tiltakshavers /søkers navn og adresse 
-	Kart med inntegnet plassering av tiltaket 
-	Eiendomsforhold (evt. grunneiers tillatelse) 
-	Beskrivelse av tiltaket, omfang og varighet 
-	Hvilke naturtyper og naturverdier som blir berørt (dersom dette er kjent) 

Vilkår for dispensasjoner:
Forvaltningsmyndigheten kan stille vilkår for dispensasjoner. Det skal alltid vurderes om det bør knyttes vilkår til tillatelser for å ivareta verneformålet. 

Vedtak:
Alle vedtak registreres i miljøvedtaksregisteret. Sametinget og fylkeskommunen skal ha kopi dersom vedtaket berører kulturminner. Det er klagerett på alle vedtak.

Vedlegg

Filvedlegg

Kartvedlegg