Innledning

Lyngås-Lysgård (VV00000528)

Om forvaltningsplanen

Det ble meldt oppstart av forvaltningsplanarbeidet 19. mars 2019. Forvaltningsplanprosessen startet med et oppstartsmøte i Verdal Rådhus 9. april 2019 for Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde, som inngår i Ramsarområdet Innherred ferskvannsystem. Forvaltningsplanen for Lyngås-Lysgård er utarbeidet av Fylkesmannen i Trøndelag.

Forvaltningsplanen skal sikre en enhetlig forvaltning av verneområdet ved å gi retningslinjer om bruk og brukerinteresser, informasjon, skjøtsel, tilrettelegging og andre tiltak. Forvaltningsplanen er en presisering og utdypning av verneforskriften, og gir retningslinjer for dispensasjonspraksis. Forvaltningsplanen definerer videre mål for forvaltningen av verneområdet, og beskriver aktuelle tiltak for skjøtsel, tilrettelegging, besøksforvaltning mv. 

Verneforskriften med tilhørende vernekart gir rammen for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Forvaltningsmyndigheten har ansvar for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Utkast til forvaltningsplan sendes på høring til grunneiere og til aktuelle frivillige organisasjoner og offentlige etater. Forvaltningsplaner for Ramsarområder godkjennes av Miljødirektoratet. 

Retningslinjer for saksbehandling i verneplanarbeid (Rundskriv T-2/15) gjelder så langt det passer også for utarbeidelse av forvaltningsplaner.

Planen skal revideres hvert 10. år, men kan revideres tidligere ved behov. 

Forvaltningsmyndighetens oppgave

Forvaltningsmyndigheten har ansvar for å forvalte verneområdet i tråd med verneformålet og å treffe nødvendige tiltak hvis verneverdier trues. 

Forvaltningsmyndigheten utøver myndighet etter verneforskriften. Dette omfatter myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten kan også gi utfyllende retningslinjer om forvaltning av verneområdet og om skjøtsel. Forvaltningsmyndigheten har videre ansvar for informasjon til grunneiere, rettighetshavere og allmennheten om verneverdiene og vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten har som oppgave å planlegge og utføre skjøtsel i verneområdet og å registrere og dokumentere naturverdier i området. 

Forvaltningsmyndighetens handlingsrom følger av naturmangfoldloven og verneforskriften for verneområdet. Verneforskriften fastsetter forbudsbestemmelser, unntaksbestemmelser og spesifiserte dispensasjonsbestemmelser for verneområdet. Forvaltningsmyndigheten har i tillegg hjemmel til å gi dispensasjon fra vernebestemmelsene i naturmangfoldloven § 48. 

De sentrale forvaltningsorganer har overordnet ansvar for verneområdeforvaltningen, blant annet gjennom klagebehandling og fastsettelse av rammene for forvaltningen. Sentrale forvaltningsorganer er Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet. Siden Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde inngår i Ramsarområdet Innherred ferskvannsystem, er forvaltningsmyndigheten forpliktet til å rapportere til Miljødirektoratet dersom den økologiske tilstanden står i fare for å bli dårligere.
Statens naturoppsyn (SNO) er forvaltningsmyndighetens feltapparat. SNO har en todelt tilsynsmyndighet som retter seg både mot tilsyn med naturtilstanden og menneskets atferd i naturen. Veiledning og informasjon er også en viktig del av oppgavene. Samtidig utfører SNO registrering, overvåking, tiltak og skjøtsel på oppdrag fra forvaltningsmyndigheten. SNO fører kontroll med at verneforskriften og eventuelle dispensasjonsvedtak overholdes.


 

Områdefakta

Internasjonale forpliktelser

Flere internasjonale miljøavtaler har betydning for forvaltning av verneområder i Norge. Mange av miljøavtalene er underlagt FN, fordi et grenseløst samarbeid er nødvendig for å løse problemer som arter seg likedan i mange land. Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er en global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Formålet med konvensjonen er tredelt: å bevare det biologiske mangfoldet, sikre bærekraftig bruk av biologiske ressurser og en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelse av genetiske ressurser. Konvensjonens arbeid er organisert for å kunne oppnå disse tre målene globalt og nasjonalt. Bonnkonvensjonen gir beskyttelse av trekkende arter av ville dyr. Konvensjonen er en rammeavtale som for mange arter først blir forpliktende gjennom spesialavtaler. I første rekke omfattes trekkende arter og bestander av slike som regelmessig krysser nasjonale grenser.

IUCN

Norge er medlem i Den internasjonale naturvernunion (IUCN). Den har som mål å bevare natur og biologisk mangfold. Det finnes et eget program for arbeid med verneområder (Protected Areas). Under dette programmet utvikles det veiledning for å øke effektiviteten i arbeidet med å beskytte natur. En av disse er et klassifiseringssystem med såkalt IUCN-kategorier. Disse kategoriene benyttes i stor grad for å sammenlikne arbeidet med verneområder mellom ulike land, både regionalt og globalt.

Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde faller inn under IUCN-kategori IV ('habitat/species management area'), som defineres kort som følger: «Områder for å beskytte bestemte arter eller habitater, hvor forvaltningen gjenspeiler denne prioriteringen. Mange områder vil behøve aktive tiltak for å møte behovene til bestemte arter eller habitater, men dette er ikke et krav for kategorien» (Dudley 2008). 

Ramsar

Lyngås-Lysgård fuglefredningsomårde inngår i Innherred ferskvannssystem, som fikk Ramsarstatus i 2013. Konvensjonen om vern av våtmarker, Ramsarkonvensjonen, er en global avtale som ble utarbeidet i byen Ramsar i Iran. Konvensjonen trådte i kraft 21. desember 1975 med formål å beskytte våtmarksområder generelt og særlig som leveområde for vannfugler. Etter hvert har målsetningen blitt utvidet, og omfatter i dag ivaretakelse av våtmarker både som leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mange mennesker. Medlemslandene forplikter seg til å følge opp en rekke forpliktelser i selve konvensjonen, samt de vedtak landene gjør på partsmøter. Slike forpliktelser er særlig knyttet til å: 
- forvalte internasjonalt viktige våtmarksområder (Ramsarområder) slik at deres økologiske funksjoner opprettholdes. 
- sørge for bærekraftig bruk (’wise use’) av våtmarker generelt i forvaltning og arealplanlegging, herunder bl.a. kartlegge og gjennomføre verneplaner for våtmarker. 
- delta i internasjonalt samarbeid om våtmarker – for Norge omfatter dette blant annet bistandssamarbeid og samarbeid med nordiske og baltiske land. 

Hvert partsland er forpliktet til å utpeke og sikre internasjonalt viktige våtmarksområder, såkalte Ramsarområder. Det er fastsatt kriterier for å identifisere slike områder. Partslandene skal sikre at Ramsarområdenes økologiske funksjon opprettholdes ved at områdene forvaltes ut fra best mulig kunnskap om påvirkninger og tålegrenser. Ramsarområdet Innherred ferskvannssystem oppfyller følgende kriterier: 
- Kriterium 1: Innherred ferskvannssystem er representativt for europeiske innsjøer i denne bio-geografiske regionen. 
- Kriterium 2: Ramsarområdet er viktig for flere rødlistede arter. De følgende artene bruker alle de tre verneområdene som inngår i Ramsarområdet: storlom (VU), sangsvane (NT), horndykker (VU), oter (VU) og 
europeisk ål (CR). Rødlistestatus er hentet fra den nasjonale rødlista fra 2015. 
- Kriterium 4: Innherred ferskvannssytem er særlig viktig for vanntilknyttet fugl i en kritisk periode tidlig om våren. Når isen begynner å brekke opp, samles en rekke arter i alle tre verneområdene. På denne tiden av året kan det ses et høyt antall her av sangsvane, stokkand, brunnakke, kvinand, og horndykker. Sangsvane og noen andre arter bruker områdene både under vår- og høsttrekket. Innherred ferskvannssystem innehar dessuten viktige hekkelokaliteter for horndykker, ender og vadere.
- Kriterium 6: Det ene av områdene, Lyngås-Lysgård, er et viktig område for mer enn 1000 kortnebbgås på trekk, både vår og høst.
- Kriterium 8: Området er viktig for europeisk ål (CR).

Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonens formål er å verne om europeiske ville dyr og planter og deres levesteder, med særlig vekt på truede og sårbare arter. Målet er også å fremme samarbeid mellom medlemslandene (miljostatus.no). Det er vedtatt fire lister (I-IV) som angir hvordan bestemte arter skal beskyttes (totalfredning, sikre leveområder, regulering av jakt og bruk av jaktredskap). I tillegg er det vedtatt resolusjoner for å beskytte bestemte naturtyper (Resolution No. 4 (1996)) og arter (Resolution No. 6 (1998)). Medlemslandene må rapportere om bevaringsstatus for de listede naturtypene og artene som finnes på eget territorium. I tillegg må landene opprette et nettverk av områder som skal bidra til å beskytte de aktuelle naturtypene og artene. Dette nettverket har fått navnet 'Emerald Network'. Norge er godt i gang med å etablere nettverket (miljodirektoratet.no). Prosessen med å etablere nettverket startet i 2007. Siden da har mange fagmiljøer og eksperter gitt råd om hvilke arter og naturtyper som Norge bør nominere til nettverket. De utpekte Emerald-områdene må beskyttes og forvaltes slik at artene og naturtypene overlever på lang sikt. Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde er et område i Emerald Network.

Natur

Beskrivelse

Fuglefredningsområdet ligger langs en ca. 2,7  lang strandlinje i og ved Leksdalsvatnet på ca. 68,5 m.o.h. Verneområdet strekker seg ca. 500 m ut fra land. Vannarealet består av grunne og næringsrike områder med flere bekkedeltaer og med utbredt vannvegetasjon, tette takrørbelter og store bestander av sjøsivaks og elvesnelle. Store deler av området er gode beiteområder for vannfugl. Strandlinja er i betydelig grad preget av menneskelige inngrep, særlig jord- og skogbruksdrift. Det landarealet som inngår i verneområdet består i hovedsak av storvokst mandelpil. Det er satt opp et fugletårn ved utløpet av Tømmeråsbekken.

Naturtyper beskrivelse

Lyngås-Lysgård består stort sett av vannareal men det inngår noe landareal ved utløpet av Tømmeråsbekken. Vannarealet er nokså grunt og langs hele området er det et bredt belte av vann- og vannkantvegetasjon. Det vokser tette belter av takrør, elvesnelle og sjøsivaks og vegetasjonen kan karakteriseres som ulike utforminger av takrør-sivakssump med overgang mot elvesnelle-starrsump, elvesnelleutforming i de mest elvesnelledominerte partiene (Øien m.fl. 2010). På landarealet i fuglefredningsområdet er det hovedsakelig lauvskog som dominerer. Det er en god forekomst av mandelpil (NT) på grensen og inn i verneområdet og også en smal sone med gråorsumpskog (Øien m.fl. 2010). 

Området ble basiskartlagt ved bruk av NiN-metodikken i 2016. Naturtypen på landarealet ble registrert som myr- og sumpskogmark, sterkt intermediære litt kalkrike myr- og sumpskogmarker (Alvereng m.fl. 2017). Naturtypen sør og nord for utløpet av Tørrengbekken ble betegnet som helofytt-ferskvannssump der det er høyvokst, tett vegetasjon av sumpplanter, urter og graminider tilpasset et liv i vann med luftkanaler i rot, stengel og blad. Vest for utløpet av Musumbekken ble naturtypen ferskvannsdriftvoll registrert, og de ytre vannarealene uten noe særlig forekomst av vannplanter, ble betegnet som ferskvannbunnsystemer. 

Arter beskrivelse

Leksdalsvatnet og Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde er viktig område for flere fuglearter, både under trekket og som hekkeplass. Ifølge Artsobs er det registrert hele 137 fuglearter i Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde mellom 2000 og 2020. Flere av artene er sjeldne og står i Norsk rødliste for arter (se under). Et stort antall kortnebbgås opptrer i Leksdalsvatnet under vårtrekket, og også sangsvane forekommer her i store flokker om våren (Heggøy m.fl. 2014). Samtidig bruker også andre ender, gjess og vadefugler området om våren. Toppdykker, dvergmåke, skjeand og sothøne er arter som bruker lokaliteten som hekkeplass (naturbase faktaark ramsar). I tillegg er dette en svært viktig hekkelokalitet for horndykker, hvor Leksdalsvatnet har en av de tetteste bestandene i Norge (Heggøy m.fl. 2014).

Det ble registrert 44 arter av karplanter i området av Øien m.fl. (2010). De fleste er knyttet til vann- og vannkantvegetasjonen. Det ble påvist sju tegearter (buksvømmere + vannløpere), der en vannløper, Limnoporus rufoscutellatus,er regionalt sjelden. Fem øyenstikkearter ble registrert, deriblant den regionalt sjeldne øyenstikkeren Coenagrion armatum, og sju billearter (Øien m.fl. 2010). 

Rødlistearter beskrivelse

Av de 137 fugleartene som er observert i Lyngås-Lysgård mellom 2000 og 2022, er hele 42 arter rødlistet (Norsk rødliste for arter 2021) ifølge Artsobs. Dette gjelder artene knekkand (EN), skjeand (VU), snadderand (NT), stjertand (VU), bergand (EN), ærfugl (VU), sjøorre (VU), svartand (VU), havelle (NT), lappfiskand (VU), tårnseiler (NT), vannrikse (VU), myrrikse (EN), sothøne (VU), dvergdykker (EN), horndykker (VU), tjeld (NT), vipe (CR), heilo (NT), dverglo (VU), småspove (NT), storspove (EN), brushane (VU), rødstilk (NT), hettemåke (CR), dvergmåke (VU), fiskemåke (VU), gråmåke (VU), makrellterne (EN), fiskeørn (VU), hønsehauk (VU), sivhauk (NT), lerkefalk (NT), granmeis (VU), sanglerke (NT), sandsvale (VU), taksvale (NT), stær (NT), gråspurv (NT), grønnfink (VU), lappspurv (EN), gulspurv (VU). Liste over de rødlistede fugleartene og hvor ofte de er observert, ligger som vedlegg 5.
Andre rødlistearter i området er mandelpil (NT) og tindvedkjuke (VU). 
Rødlistens kategorier er: CR (kritisk truet), EN (sterkt truet), VU (sårbar) og NT (nær truet). Kategoriene er inndelt etter artens risiko for å dø ut (Artsdatabanken 2021). 

Geologi beskrivelse

Ifølge Berggrunnskart N50 (Norges geografiske undersøkelser) består grunnen av morene, grus, sand, leire, hav-, fjord- og elveavsetninger. Løsmassetypen er hav- og fjordavsetning, sammenhengende dekke, ofte med stor mektighet.

Klimaendring

Klimaendringer som gir økte temperaturer i luft og vann, vil kunne påvirke forholdet mellom artene på land og også biologisk produksjon i vannet der fugler beiter. Varmekjære plantearter vil ha fordel av temperaturøkning. Våtmarka vil få større gjengroingspress og fremmede arter kan gi økte utfordringer. Også sykdomsfremkallende organismer kan få gunstigere forhold ved høyere temperatur og dermed øke skade- og sykdomsrisiko for mange arter. Forventet klimaendring vil også gi økt nedbør og perioder med sterkere vind. Økt nedbør kan føre til større svingninger i vannstanden i Leksdalsvatnet, noe som er særlig uheldig under hekkesesongen. Uforutsigbarhet og større variasjon i værforhold skaper generelt stress i dyre- og plantesamfunn, og små bestander er mest sårbare.

Annen negativ påvirkning

Fremmede arter:
Det er observert forekomst av hekkende kanadagås, som er en fremmed art i norsk fauna. Den har status som en art i kategorien "svært høy risiko" på fremmedartslista (artskart.artsdatabanken.no).
Det er ikke observert fremmede plantearter i fuglefredningsområdet (Alvereng m.fl. 2017), men fremmedarten raudhyll er funnet rett utenfor vernegrensen (Øien m.fl. 2010).

Næringsavrenning fra dyrket mark:
Dyrket mark grenser til verneområdet over en strekning på ca. 1500 m. Våtmarksområdet får tilsig av næringsstoffer fra nærliggende innmark men også betydelig næringstilførsel fra Musumsbekken og Tømmeråsbekken med utløp i verneområdet. Næringstilførselen skyldes gjødsling og høstpløying (Øien m.fl. 2012) og bidrar til økt gjengroing med tettere vannvegetasjon og mindre andel åpent vannspeil innen beltet av vannvegetasjon. Dette fører til et mindre variert leveområde, mindre tilgjengelig næring for vannfugl og større sjanse for at reir ute i takrørbankene blir predatert av rev. 
 

Tilleggsopplysninger

Miljøtilstanden i Leksdalsvatnet og tilløpsbekkene har stor innvirkning på artene som lever i verneområdet. Det er derfor uheldig at tilløpsbekkene, og særlig Tømmeråsbekken, ikke har god økologisk tilstand. Den svært dårlige miljøtilstanden til Tømmeråsbekken skyldes blant annet høye konsentrasjoner av nitrogen, noe som bidrar til den raske gjengroingen inne i fuglefredningsområdet. Verneforskriften gjelder ikke utenfor vernegrensen, og forvaltningsplanen setter opp tiltak som først og fremst kan utføres inne i verneområdet. Det er andre lover og forskrifter som gjelder utenfor vernegrensen, og om det gjøres en innsats for å oppnå god miljøtilstand i tilløpsbekkene, vil det virke positivt for verneverdiene og for vassdraget som helhet. 
Vi har bedt om at de hos Statsforvalteren som jobber med vannforvaltning, holder fokus på behovet for renere tilløpsbekker til Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde.
  

Bruk og historikk

Eierstruktur

Av de sju eiendommene som blir berørt av fuglefredningsområdet, er seks landbrukseiendommer der fem har dyrket mark og en har skog ned mot vernegrensen. I tillegg grenser en fritidseiendom til fuglefredningsområdet. 

Verneprosess

Arbeidet med å få vernet Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde startet midt på 1970-tallet. Lyngås-Lysgård var en av lokalitetene som inngikk i utkast til verneplan for våtmarksområder i Nord-Trøndelag fylke, utarbeidet av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i 1981. Utkastet inneholdt forslag om vern av i alt 24 lokaliteter, mens over 200 områder hadde vært med i vurderingen. Verneplanen ble sendt på høring til berørte parter på kommune- og fylkesnivå i 1982, og til sentrale høringsinstanser i 1983. Under alle stadier i arbeidet med verneplanen ble det forsøkt å ta hensyn til landbruksinteresser og grunneiernes merknader. Mye areal ble tatt ut av planen, og noen lokaliteter ble inntil videre tatt helt ut (Foredrag til kgl.res.) da verneplanen ble vedtatt for 10 områder 14.12.1984.

Restriksjonsområder

Det er ikke ferdselsforbud i fuglefredningsområdet, men motorisert ferdsel til vanns og til lands er forbudt.

Vernegrense

I forhold til opprinnelig foreslått verneareal, ble et mindre areal i nord tatt ut fordi dette var et mye brukt bade- og friluftsområde, ifølge "Utkast til verneplan for våtmarksområder i Nord-Trøndelag Fylke" 1983.

Brukshistorie

Storfe beitet ned mot vatnet i området fram til midten av 1990-tallet. 

Landbruk

Området grenser til dyrket mark i øst, og området rundt Leksdalsvatnet er generelt preget av landbruksarealer og skogsdrift. 

Friluftsliv

Det er et fugletårn i nordre del av verneområdet ved munningen av Tømmeråsbekken. Det benyttes i hovedsak av fuglekikkere.

Jakt og Fiske

Det foregår fiske i Leksdalsvatnet, særlig garnfiske, og isfiske om vinteren. 

Forskning og undervisning

Nord universitet har ekskursjoner og undervisning av studenter ved Leksdalsvatnet, blant annet ved bruk av fugletårnet i Lyngås-Lysgård. 

Kulturminner

Det er ingen registrerte kulturminner i verneområdet eller i umiddelbar nærhet.

Bygg og Installasjoner

Fugletårnet ved munningen av Tømmeråsbekken ble oppført i 2011. Det går en sti ut dit gjennom mandelpilskogen. Ellers er det ingen tekniske installasjoner innenfor vernegrensen. 

Infrastruktur

Det er gjort avtale med grunneier om å bruke et område ved gården Musum til parkering. Her er en tavle satt opp med informasjonsplakat om fuglefredningsområdet. Stien fra p-plassen til fugletårnet er på ca 200 m. Fylkeskommunen satte opp skilt ved fylkesveg 759 om fugletårnet våren 2020.

Motorferdsel

Verneområdet grenser til vei i sør. Det er lite aktuelt med motorferdsel i selve fuglefredningsområdet, men i forbindelse med skjøtselstiltak i regi av forvaltningsmyndigheten, kan det foregå noe motorferdsel f.eks. ved bruk av amfibiemaskin.

Forvaltning

Innledning

Verneforskriften for Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde gjelder side om side med annet lovverk. Dersom et tiltak ikke er regulert i verneforskriften, gjelder annen lovgivning alene. Annet relevant lovverk er for eksempel plan- og bygningsloven og forurensningsloven som Verdal kommune er myndighet for. Fylkeskommunen er myndighet etter kulturminneloven.
Ved utarbeidelse av forvaltningsplan, kan forvaltningsmyndighetens knytte retningslinjer til bestemmelsene i verneforskriften. Retningslinjene er imidlertid ikke juridisk bindende.
Forvaltningen av verneområdet består blant annet av å utføre tiltak for å ivareta eller bedre naturtilstanden. Dette gjøres gjennom skjøtsel og andre fysiske tiltak, samt skilting, tilrettelegging og informasjon til de som besøker området. Forvaltningsmyndigheten søker Miljødirektoratet om årlige midler til tiltak i verneområder. Viktige tiltak i dette fuglefredningsområdet er skjøtsel for å unngå for sterk gjengroing av åpent vannspeil inne i vannvegetasjonen. Et variert våtmarksområde som leveområde er gunstig for fuglelivet.
 
Dispensasjonssøknader og saksbehandling
I tilfeller der det søkes om dispensasjon for tiltak som ikke er nevnt i verneforskriften for Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde, Kap. VI (spesifiserte dispensasjonsbestemmelser), må søknaden behandles etter naturmangfoldloven (nml) § 48 (erstatter verneforskriften Kap. VIII, det vil si den generelle dispensasjonsbestemmelsen). «Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig». Det er først og fremst første alternativ i bestemmelsen som er aktuelt. Det skal dreie seg om nasjonale interesser før det kan gis dispensasjon av hensynet til vesentlige samfunnsinteresser.
Før det fattes vedtak skal tiltaket det søkes om dispensasjon til, vurderes etter prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12. Vurdering og vektlegging skal fremgå av vedtaksbrevet. Søknader om dispensasjon fra vernebestemmelsene, sendes til Statsforvalteren i Trøndelag. Øvrig lovverk gjelder i tillegg til verneforskriften. Trenger et tiltak tillatelse både etter verneforskriften og etter annet lovverk, kan tiltakshaver velge å søke om tillatelse parallelt (nml § 48). Avslag etter verneforskriften kan ikke overstyres etter annet lovverk men kan påklages til Miljødirektoratet. Forvaltningsmyndigheten må alltid vurdere om det skal settes vilkår, eventuelt hvilke, for å ivareta verneformålet i hver enkelt sak. Det kan være rom for at brukere av området kan få flerårige tillatelser. 
Viktige verneverdier og forvaltningsutfordringer 
Forvaltningsmyndigheten har ansvar for å ivareta verneverdiene og sette i gang tiltak dersom verneverdiene trues. Verneområdet skal forvaltes etter verneforskriftens bestemmelser i samsvar med verneformålet. "Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er  knyttet til området" (verneforskriften Kapittel III). 
Trusler mot verneverdiene kan skyldes forhold og hendelser innen verneområdet, eller de kan skyldes endringer av forhold utenfor som forvaltningsmyndigheten ikke har innflytelse på. Trusler utenfra kan for eksempel være betydelig næringsavrenning, forurensning eller endring av forhold for trekkfugl i overvintringsområdene eller under trekk. Tilførsel av næring utenfra forsterker en uheldig utvikling i verneområdet med gjengroingen av tidligere åpent vannspeil inne i vegetasjonsbeltet langs land.  

Skjøtselsplan

Besøksforvaltning

Forvaltningsutfordringer

NTNU har i sin rapport "Bevaringsmål og plan for skjøtsel.." (vedlagt) foreslått en rekke tiltak som de mener kan være av betydning for å bedre tilstanden i Lyng-Lysgård fuglefredningsområde. Flere av disse er ikke innenfor rammene av verneforskriften, men tiltak som slått/kutting av vannvegetasjon er et relevant tiltak. Det samme med uttak av fremmede plantearter om de skulle bli registrert i Lyngås-Lysgård. Beite med storfe anbefales, men dette tiltaket avhenger av at beitedyr er tilgjengelig, noe som pr i dag ikke er tilfellet i dette området. 
Gjengroing
Siden vernetidspunktet har økende gjengroing av vannplanter vært en av hovedutfordringene for forvaltningen. Gjengroing fører til mindre variasjon i leveområdet for fugl. Det er gunstig for vannfugl som hekker i vegetasjonsbeltet å ha åpne vannspeil i nærheten. Her finner fuglene næring, og åpent vann som må krysses reduserer risiko for predasjon fra rev og grevling. For å skape større variasjon med vannkanaler gjennom beltet med vannvegetasjon, har det derfor i 2019, 2020 og 2021 blitt slått og fraktet ut takrør fra noen partier ved bruk av en såkalt amfibiemaskin. I 2020 og 2021 har det dessuten blitt gravd ut noe rotmasse av elvesnelle og sjøsivaks ved hjelp av samme maskin, og massen har til dels blitt lagt ut som øyer som vil kunne brukes til hekking. Vedlikehold av de restaurerte vannkanalene og øyene vil bli viktige tiltak i årene fremover og noe forvaltningsmyndigheten har mulighet til å gjennomføre. En beskrivelse av dette restaureringstiltaket med forslag til vedlikehold av gjenåpnet vannspeil, ligger som vedlegg 3.
  

Naturmangfoldloven

  
De miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven kapittel II kommer til anvendelse ved utøvelse av offentlig myndighet, og må vurderes når det treffes vedtak etter verneforskrifter. De miljørettslige prinsippene er kunnskapsgrunnlaget (§8), føre-var-prinsippet (§9), økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), kostnader ved miljøforringelse bæres av tiltakshaver (§11) og miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12).
Prinsippene er ikke selvstendige vedtakshjemler, men skal legges til grunn som retningslinjer når det treffes beslutninger som berører naturmangfold etter andre bestemmelser. Dette innebærer at prinsippene skal være en del av vurderingen både ved vedtak med hjemmel i spesifiserte dispensasjonsbestemmelser i verneforskrifter og ved vedtak etter
naturmangfoldloven § 48. Naturmangfoldloven § 7 angir at det skal fremgå av vedtaket hvordan prinsippene er vurdert.
Da naturmangfoldloven av 19. juni 2009 ble vedtatt med ikrafttredelse 1. juli 2009, ble naturvernloven ble opphevet. Selv om naturvernloven ble opphevet, gjelder verneforskrifter vedtatt i medhold av naturvernloven inntil Kongen bestemmer noe annet, jf. naturmangfoldloven § 77.
  

Verneforskrift URL

Sentrale føringer

Den generelle dispensasjonsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 48 gjelder istedenfor den generelle dispensasjonsbestemmelsen i verneforskriften, Kapittel VIII (jf. overgangsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 77).
Naturmangfoldloven § 48 gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra verneforskriften i tre alternative tilfeller; dersom det ikke strider mot verneformålet og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, dersom sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig, eller dersom hensynet til vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig. Bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for tiltak som ikke kunne forutsees, eller spesielle /særskilte tilfeller som ikke ble vurdert, på vernetidspunktet.
Første alternativ dekker tilfeller hvor verneformål og verneverdier tåler enkeltstående avvik fra vernebestemmelsene, og er i utgangspunktet ment for bagatellmessige inngrep eller forbigående forstyrrelser. Dispensasjonsbestemmelsen i § 48 er en kan-regel, det vil si at selv om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, så er det ingen som har krav på
dispensasjon. Det er nødvendig med en bredere vurdering av om det bør gis dispensasjon.
Mer informasjon: Miljødirektoratets rundskriv om forvaltning av verneforskrifter kapittel 7 (Rundskriv)   
Naturmangfoldloven § 47 gir generelle regler om forvaltningsmyndighetens adgang til å foreta skjøtsel i verneområder. Bestemmelsen gir forvaltningsmyndigheten adgang til å utøve en viss fysisk rådighet uten grunneiers samtykke. Bestemmelsen gir også adgang til i skjøtselsøyemed å treffe tiltak som vernebestemmelsene ellers forbyr eller regulerer. Verneforskriftens unntak for skjøtselstiltak gjelder bare for skjøtsel som forvaltningsmyndigheten står for og som gjelder verneområdet. Bestemmelsen i § 47 gir ikke adgang til å pålegge grunneieren en viss bruk av området. Med hjemmel i § 47 kan det foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden på vernetidspunktet kan ikke skje med hjemmel i § 47. Adgangen til skjøtselstiltak gir også rett til nødvendig motorferdsel innenfor hele verneområdet uten grunneiers samtykke. Dersom det er nødvendig å passere eiendom utenfor verneområdet for å komme fram, gir naturmangfoldloven § 72 adgang til det. Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd. Økonomiske fordeler ved gjennomføringen av skjøtselstiltak tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren. Tiltak som ikke kan foretas med hjemmel i naturmangfoldloven § 47 krever avtale med grunneier.

Forvaltningsmyndighetens retningslinjer

Tilgrensende verneområder

Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde har ingen tilgrensende verneområder, men Lundselvoset naturreservat og Figgaoset fuglefredningsområde ligger også i og ved Leksdalsvatnet, nord for Lyngås-Lysgård. 
Lyngås-Lysgård fuglefredningsområde, Lundselvoset naturreservat i Verdal kommune og Hammervatnet naturreservat i Levanger kommune utgjør sammen Ramsarområdet Innherred ferskvannssystem.

Tilleggsopplysninger

Tiltak foreslått i "Bevaringsmål og plan for skjøtsel..." Øien m.fl. (2012):  
1 Strenge restriksjoner på høstpløying og spredning av gjødsel på tilgrensende jordbruksareal. Etablering av tett vegetasjonsbelte (kantskog) langs vannkanten og bekkene vil ta opp næringsstoffer og hindre utvasking av sedimenter til bekkene og vatnet. 
2 Beiting med storfe (fortrinnvis etter hekkesesongen for bakkehekkende arter) på nordlige del av området. 
3 Gjentatt slått eller kutting av vegetasjonen vil fjerne biomasse eller hindre noe av den foretatte akkumuleringen av organisk materiale (skape åpent vannspeil og blue-lines). 
4 Regulering av ferdsel i hekketiden (også ute på vatnet 100 m. utenfor reservatet). 
5 Garnforbud i bukta på våren. 
6 Fjerning av uønskede plantearter i og inntil verneområdet. 
7 Fjerning av fremmede arter (eks. kanadagås).
Tiltak som vi som forvaltningsmyndighet har mulighet til å gjennomføre i henhold til verneforskriftens virkeområde (innenfor vernegrensen) er først og fremst det tredje punktet. Vi vil dessuten ha fokus på å fjerne fremmede arter. Innføring av ferdselsforbud eller garnforbud krever nytt vernevedtak gjennom Kongelig resolusjon, og restriksjoner på høstpløying reguleres eventuelt av annet lovverk. Gjeninnføring av storfebeiting virker lite aktuelt.
 

Vedlegg

Filvedlegg

Kartvedlegg