Friluftsliv: I motsetning til i flertallet av nasjonalparkene våre er hensynet til friluftslivsinteressene ikke nevnt som en del av formålet med opprettelsen av Hemmeldalen naturreservat. Dette betyr at det ikke ligger noe incitament i verneforskriften for tilrettelegging for friluftsliv. Men retten til fri ferdsel i utmark (allemannsretten) er en viktig forutsetning for den norske friluftslivstradisjonen. Denne retten er nedfelt i friluftsloven og gjelder i utgangspunktet også innenfor områder som er vernet med hjemmel i naturvernloven/naturmangfoldloven, herunder i Hemmeldalen naturreservat. Friluftsloven stiller krav til alle om hensynsfull adferd på annen manns grunn.

Landbruk: 

 • Vernet skal ikke være til hinder for utmarksbeiting.

• Beitebruken skal ikke ødelegge eller forringe natur- eller landskapsmessige kvaliteter.

 Rammer/ bestemmelser, utfordringer og vurderinger: Det legges til grunn at det med landbruk menes jordbruk og skogbruk, dvs. en definisjon som er i samsvar med begrepsbruken i plan- og bygningsloven. Andre utmarksnæringer faller dermed utenfor landbruksbegrepet. Innenfor Hemmeldalen naturreservat er imidlertid inntekter knyttet til jakt og fiske, direkte eller indirekte, en viktigere inntektskilde for grunneierne og rettighetshaverne enn jord- og skogbruk. Når det gjelder omtale og drøfting av jakt og fiske, så henvises det til eget kapittel om dette.

Bygninger:

• Oppføring av nye bygninger i naturreservatet skal unngås.

• Ordinært vedlikehold av eksisterende bygninger er tillatt.

Ferdsel:

 • Retten til fri ferdsel i utmark (allemannsretten) gjelder innenfor Hemmeldalen naturreservat.

• All ferdsel skal skje hensynsfullt og varsomt slik at ikke vegetasjon, dyreliv og kulturminner blir ødelagt, skadet eller unødig forstyrret. Sporløs ferdsel og minimal forstyrrelse er nøkkelbegreper i denne sammenhengen.

• Ferdselen skal forsøkes styrt utenom spesielt sårbare områder/forekomster.

 Motorferdsel:

 • Omfanget av motorferdsel i Hemmeldalen naturreservat skal holdes så lite som mulig og begrenses til det absolutt nødvendige.

• Det skal være en strengere forvaltningspraksis for motorferdsel innenfor naturreservatet enn det som følger av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

• Mest mulig av nødvendig nyttetransport skal forsøkes utført på vinterføre. Aktiviteter som krever motorisert transport må derfor planlegges ut fra dette overordnede målet.

• Kjøring med snøskuter skal så langt det er mulig unngås i den perioden villreinen har tilhold i området.

Det er et mål for forvaltningen av verneområdene at villreinen kan ta i bruk større deler av  Rondane villreinområde bl.a. gjennom økt bruk av viktige trekkpassasjer.

Opprettelse av naturreservater gjøres først og fremst for å sikre områder med urørt eller tilnærmet urørt natur eller som utgjør en spesiell naturtype. Verneformålet er oftest knyttet til å ivareta helhetlige økosystem. Det er knyttet strenge restriksjoner til bruk som påvirker naturverdier. I utgangspunktet er alle tekniske inngrep, eksempelvis bygge- og anleggsvirksomhet, forbudt. Utviklingen i naturreservater skal være mest mulig naturstyrt. Ved forvaltningen av verneforskriften for Hemmeldalen naturreservat skal disse overordnede retningslinjene legges til grunn. Tillatelse til oppføring av nye bygninger kan derfor ikke påregnes gitt.

Verneforskriften setter forbud mot merking av nye stier og løyper i naturreservatet. Det er heller ikke innarbeidet åpning for denne type tiltak i forskriftens § 4 eller § 5. Dette restriksjonsnivået må sees i lys av verneformålet der friluftsliv ikke er innarbeidet som et verneformål, jf. drøfting foran. Konsekvensen av at formålet med vernet er knyttet opp mot bevaring av landskap, arter, økosystemer, spesielt leveområdene til villreinstammen, er at det vil være en restriktiv holdning til planer og ønsker om å merke nye ferdselstraseer. Tilbudet av turstier, merkede eller umerkede, er for naturreservatet samlet sett imidlertid relativt stort. Mangel på turstier vurderes derfor ikke til å være noen begrensende faktor for allmenhetens friluftslivsutøvelse. En har heller ikke registrert konkrete ønsker eller planer om merking av nye turstier. Forvaltningsmyndigheten er allikevel åpen for å vurdere å tillate begrenset nymerking for å kanalisere ferdsel for å unngå terrengslitasje eller unødig forstyrrelse av dyrelivet.

Naturreservat er den strengeste verneformen med hjemmel i naturmangfoldloven. Denne verneformen brukes for å sikre urørt eller tilnærmet urørt natur eller en spesiell naturtype som det er knyttet internasjonale, nasjonale eller regionale verneverdier til. Utviklingen i naturreservater skal være mest mulig naturstyrt. Stillhet og fravær av motordur og motoriserte kjøretøyer og luftfartøyer er et av karaktertrekkene ved urørt natur. Det er derfor et overordnet mål å holde omfanget av motorisert ferdsel i slike biologiske naturreservater som Hemmeldalen representerer så lite som mulig, og begrense dette til det strengt nødvendige. Utgangspunktet er derfor at all motorisert ferdsel til lands og til vanns er forbudt i naturreservatet. Denne hovedbestemmelsen, unntaksbestemmelsene som er nedfelt i verneforskriftens § 4 og § 5 og praktiseringen av disse må sees i lys av denne overordnede retningslinjen. Med motorisert ferdsel menes også bruk av kjøretøyer og fartøyer som er drevet av elektriske motorer, i tråd med motorferdsellovens definisjoner.

I forvaltningsplanen for de store verneområdene i Rondane er organisert ferdsel definert slik: ”Ferdsel der en planlegger, koordinerer eller arrangerer en aktivitet som er kunngjort/markedsført på forhånd.” Det synes naturlig å legge tilsvarende definisjon til grunn for forvaltningen av verneforskriften for Hemmeldalen naturreservat. I motsetning til det enkle og tradisjonelle friluftslivet medfører organisert ferdsel ofte et større antall mennesker på samme sted til samme tid. Dette kan for eksempel omfatte idrettsarrangementer, teltleirer (Må vurderes etter omfang og lokalisering), storspannkjøring med hund, samt mer spenningsbaserte aktiviteter som krever spesiell kunnskap, utstyr og tilrettelegging som den vanlige turgåer ikke har eller krever (kiting, paragliding, juving mm). Det er ikke søkeplikt for organisert ferdsel til fots, forutsatt at denne ikke på noen måte skader naturmiljøet. Arrangøren må utvise aktsomhet slik at den organiserte turen ikke fører til skade på naturmiljøet.  Med ”til fots” i denne sammenhengen menes også skigåing. Det er søknadsplikt for annen organisert ferdsel enn den som foregår til fots eller på ski, jf. nevnte eksempler på dette foran. Det er i første rekke faren for uheldig markslitasje og forstyrrelser av dyrelivet som gjør at slike organiserte opplegg og store arrangementer er underlagt søknadsplikt. Bestemmelsen skal ikke tolkes som om det er et forbud mot slik aktivitet. Men bestemmelsen sikrer at forvaltningsmyndigheten får en oversikt over omfanget av ønsket og gjennomført aktivitet. Videre sikrer søknadsplikten muligheten for dialog mellom forvaltningsmyndighet og tiltakshaver. Forvaltningsmyndigheten kan dermed formidle informasjon om verneverdier, spesielt sårbare områder, tider på året osv. Søknadsplikt sikrer forvaltningsmyndigheten også mulighet til å styre aktivitet i tid og rom, likeledes mulighet for å begrense og om nødvendig nekte gjennomføring av arrangementer og organiserte opplegg med bakgrunn i mulige konflikter med verneverdiene. Forsvaret har tidligere brukt arealer innenfor naturreservatet til ikke-motoriserte vinteraktiviteter (skimarsjer, bivuakkering mm). Forsvaret har nå inngått avtale med aktuelle grunneiere om slik bruk av arealer i andre deler av Hedmark. Tillatelse til slik organisert ferdsel innenfor Hemmeldalen naturreservat kan derfor ikke påregnes gitt.

Sykling og organisert bruk av hest er bare tillatt på traseer utpekt i forvaltningsplan etter § 7. Bakgrunnen for bestemmelsen er at sykling i terrenget og organiserte rideturer/hesteturisme er eksempler på tyngre bruk av naturreservatet som kan medføre uheldig slitasje og/eller forstyrrelser og som dermed er i strid med formålet med vernet. Teknisk sett er det sikkert mulig å ta seg fram med egnet sykkel på fastmark mange steder i reservatet, spesielt i fjellområdene. Det er ingen tradisjon for terrengsykling i dette området og en har heller ikke registrert ønsker om slik bruk. Ferdselstraseer som egner seg for sykling (traktorveier, kjørespor, slep etc.) vurderes også å være svært begrenset innenfor naturreservatet. På bakgrunn av dette forholdet, samt at det ut fra verneformålet ikke er ønskelig å åpne opp for sykling i terrenget, ser en ikke det som hensiktsmessig i forvaltningsplanen å peke ut spesielle ”lovlige” traseer for sykling. Det blir lagt ut en trase for organisert bruk av hest fra Myklebysetra til Søkkundsetra. Det er imidlertid viktig å merke seg at bestemmelsen ikke er til hinder for uorganisert ridning.

Kart, sykkeltrase, lenke. 

Kart, trase organisert bruk av hest

Det er strengere regler for hund i naturreservatet enn etter hundeloven. I verneområdet skal hunder ikke slippes løs i perioden fra 1. mars til 20. august. 

Øvelses- og utdanningsvirksomhet i forbindelse med redningstjeneste skal ikke tillates i verneområdene, men legges til andre områder. Kjentmannskjøring kan få dispensasjon etter en plan som omfatter berørte redningsorganisasjoner over et større område. Planen skal være godkjent av politimestrene og søknad sendes gjennom den politimester som har koordineringsansvar for naturoppsyn i verneområdene. Forvaltningsmyndigheten skal legge hensynet til verneverdiene til grunn for behandling av søknad. Det er viktig at det legges en realistisk behovsvurdering til grunn. Kjentmannskjøring bør arrangeres i samarbeid med fjelloppsyn/naturoppsynet og disse skal trekkes inn i planleggingen og gjennomføringen. Se også: Brev fra Klima- og miljødepartementet av 03.04.19 - Spørsmål om definisjon av Forsvarets operative virksomhet. Brev fra Klima- og miljødepartementet av 15.05.20 - Retningslinjer om redningstjenestens bruk av snøskuter i utmark og i verneområder.

Statens naturoppsyn har adgang til å utøve motorferdsel for oppgavene som er angitt i naturoppsynsloven. Fjellstyrene har adgang til å bruke motorferdsel for oppsyn etter fjelloven. .  Dersom motorferdselen  har andre formål enn oppsyn etter fjelloven, må fjellstyrene  søke om  dispensasjon for dette. Det kan f.eks. gjelde motorferdsel for transport av brensel til og vedlikehold av fjellstyrehytter. Oppsynstjeneste i privat regi omfattes ikke av denne bestemmelsen og det er således ikke adgang til motorferdsel for dette formålet. Det forutsettes at tillatt motorferdsel begrenses til det som er nødvendig og under aktsomhet til naturmiljøet, bl.a. ved at en følger gamle spor når dette er mulig.

Øvelses- og utdanningsvirksomhet i forbindelse med redningstjeneste må ha særskilt tillatelse. Dette bør primært legges til andre områder. Kjentmannskjøring kan få dispensasjon etter en øvingsplan som omfatter berørte redningsorganisasjoner over et større område

Klima- og miljødepartementet har gitt føringer for hvordan søknader om kjentmannskjøring skal vurderes, som skal følges i behandlingen av søknader, jf. brev fra Klima- og miljødepartementet av 03.04.19.

Beite er tillatt. Dette betyr at beiting ikke krever behandling etter verneforskriften. Verneforskriften setter heller ingen begrensninger med hensyn til antall dyr som slippes eller arter og raser som det beites med. Beitebruken bør imidlertid ha et omfang som står i forhold til ressursgrunnlaget (bærekraftig beitebruk). Negative effekter av beitingen på det naturlige artsmangfoldet av planter og dyr skal unngås, likeledes beiting som medfører unødig omfang av tråkk og slitasje slik at den blir landskapsmessig skjemmende. I dette bildet er det også viktig å være oppmerksom på at enkelte plantearter generelt kan være avhengige av beiting for å overleve. Verneforskriften setter ingen begrensninger på beiting på innmark (setervoller, overflatedyrkede arealer mm). Forskriften er heller ikke til hinder for gjenopptakelse av setring. Dersom slik gjenopptakelse imidlertid medfører behov for nye bygninger, nye gjerder, oppdyrking av arealer etc., må konkrete planer om slike anlegg behandles som dispensasjonssaker i henhold til verneforskriften for naturreservatet. En eventuell regulering av beite krever en forskriftsendring som må vedtas av Kongen i Statsråd. 

Bær og sopp kan høstes etter allemannsretten.

Vanlige planter kan plukkes til eget bruk. Det må gjøres skånsomt slik at det ikke gir sår i landskapet, og slik at det blir tatt hensyn til fredede og truede arter.

Det er tillatt å tenne bål og ta nedfalt trevirke  og tørre kvister til bålbrenning i naturreservatet. Uttaket av trevirke skal være skånsomt og det skal ikke medføre skade på trærne. Unngå bålplass på bart fjell, og bruk gjerne gamle bålplasser. I Norge er det et generelt bålforbud fra 15. april til 15. september.

Uttak av trevirke til brensel for bygninger i naturreservatet krever ikke dispensasjon fra verneforskriften. Det er ønskelig at slikt uttak skjer på følgende måte:

1. Ved fraktes inn utenfra med snøskuter. En stor andel av hyttene og buene i naturreservatet forsynes med ved som transporteres inn med snøskuter utenfra. Dette gjelder i første rekke bygninger i snaufjellet, men gjelder til en viss grad også for bygninger med vedressurser i nærområdene. Ut fra hensynet til verneverdiene vil valg av forsyningsstrategi bli en avveining mellom hva som miljømessig er gunstigst, motorisert transport på vinterføre eller inngrep i vegetasjonen, jf. også kapittel 4.5 om temaet motorferdsel.

2. Angi veduttakssoner for bygningene. Dette kan eksempelvis gjøres ved å si at vedhogst innenfor en radius av 100 meter, 200 meter osv. fra bygningene er ”lovlig” veduttak. I tillegg kan det vurderes å sette som vilkår at all vedhogst skal begrenses til hogst av bjørk. For denne problemstillingen synes en kombinasjonsløsning å være mest aktuell. Det anbefales derfor at de som ønsker å frakte veden inn til husværene utenfra, innvilges dispensasjon fra motorferdselbestemmelsene for et tilstrekkelig antall turer med snøskuter for slik transport, jf. også kapittel 4.5 om temaet motorferdsel. De som ønsker å hogge veden i setras eller hyttas nærområde må sende et kart til forvaltningsmyndigheten som viser ønsket hogstområde og samtidig opplyse om hva slags type virke som en ønsker å ta ut (bjørk, gran, furu osv.). Dette vil være nyttig informasjon for forvaltningsmyndigheten grunnlagsmateriale for å kunne utarbeide mer konkrete retningslinjer for veduttaket. Oversikter over aktuelle og ønskede veduttaksområder vil også være nyttig kunnskap for forvaltningsmyndigheten i lys av en målsetting om å arbeide for å unngå hogstinngrep i områder med viktige dokumenterte skogfaglige verneverdier, herunder forekomster av sjeldne og truede arter.

Følgende retningslinjer for veduttak er knyttet til verneforskriftens § 4 punkt 6:

• Spesielt store, dekorative eller særmerkte trær, levende eller døde, skal ikke hogges. 

• Veduttak skal i utgangspunktet begrenses til hogst av bjørk. I særlige tilfeller, eksempelvis dersom en ikke har tilgang på bjørkeskog, kan gran og furu hogges. Verneforskriftens § 4 punkt 6 hjemler ikke tillatelse til vedhogst innenfor naturreservatet for å forsyne bygninger som ligger utenfor.

Jakt og fangst som er i samsvar med viltloven og forskrifter gitt i medhold av denne er tillatt, dvs. at verneforskriften for Hemmeldalen naturreservat ikke legger restriksjoner på denne aktiviteten utover nevnte lovverk. Unntaket er jakt på ande- og vadefugler. Jakt på arter tilhørende disse fuglegruppene er forbudt. Dette har bakgrunn i fjerde strekpunkt i verneforskriftens formålsparagraf der det heter at en del av formålet med fredningen er å ta vare på våtmarksområder med et rikt fugleliv.

Verneforskriften legger ikke restriksjoner på fiske utover det som er fastsatt i lov om lakse- og innlandsfisk med tilhørende forskrifter.

I perioden 1. mars – 20. august er det et generelt forbud mot at hunder slippes løs i naturreservatet (§ 3 punkt 7). Det er gjort unntak for bruk av gjeterhund.

Verneforskriftene tillater vedlikehold i samsvar med tradisjonell byggeskikk. Det er bare direkte vedlikehold av selve bygningen som er omfattet av unntaket, som for eksempel reparasjoner av tak, vinduer og vegger, eller bytte at tak til tak med likt takmateriale. Reparasjoner er å foretrekk fremfor hele utskiftninger der dett er mulig. Endring av bygningens eksteriør som for eksempel tak av annet materialtype, annen vindusutforming, ny pipe av annen utforming er eksempler på hva som ikke er vedlikehold og som må omsøkes. Restaurering, dvs. tilbakeføring til opprinnelig, dokumentert utførelse av eksisterendebygg og anlegg, bør tillates om ikke hensyn til verneverdier eller kulturfaglige hensyn sier noe annet. Vedlikehold som krever tiltak utenfor bygningen, for eksempel drenering, graving, utbedring av avløpsrør eller kabler inn til bygningen, faller utenfor. Dette gjelder selv om slike tiltak kan være høyst nødvendige for å holde bygningen ved like. Vedlikeholdet skal ikke føre til at bygningene endrer fasade/eksteriør eller karakter, og skal heller ikke føre til en vesentlig standardheving av bygningen. Oppføring av tilbygg, påbygg, utvendig ombygging, utvidelse eller endring av størrelse, utseende eller funksjon anses ikke som vedlikehold. Restaureringen omfatter kun tiltak knyttet til eksisterende bygninger, ikke gjenreising på gamle tufter. En bygning kan ha forfalt slik at en er i tvil om vedlikeholdsarbeidet i praksis vil tilsvare og reise et nytt bygg fra grunnen av. Om det vurderes som en restaurering eller vedlikehold vil bero på en helhetsvurdering, der takets tilstand tillegges betydelig vekt. Er bygningens tak noenlunde i intakt stand vil tiltaket kunne vurderes som vedlikehold. Dersom taket har falt ned som følge av dårlig vedlikhold er reparasjonen å anse som en vesentlig endring og restaurering av bygningen på som sted vil betraktes som nybygg. I slike tilfeller må saken behandles som en ordinær byggesak og må forelegges forvaltningsmyndigheten (og kommunen etter PBL). Restaurering, dvs. tilbakeføring til opprinnelig, dokumentert utførelse av eksisterende bygg og anlegg, bør tillates om ikke hensyn til verneverdier eller kulturfaglige hensyn sier noe annet. Forvaltningsmyndighetene bør være positive til slik restaurering som tar sikte på å tilbakeføre seteranlegg til opprinnelig tilstand.

Vedlikehold i form av eksiterende bruer og klopper langs godkjente merkete stier og løyper er tillatt. Nye bruer og klopper krever tillatelse. Kartet viser stitraseer som er merket, så langt en har oversikt over. Dette omfatter både stier som er merket og vedlikeholdt av turistforeninger og stier som holdes i hevd i regi av andre. Adgangen til vedlikehold av merkede stier er således knyttet til disse traseene.

Kart merka stier, lenke. 

I verneforskriften er det nedfelt et krav om at forvaltningsmyndigheten skal varsles og kan sette vilkår for utformingen og plasseringen av bygningene. Kravet om at forvaltningsmyndigheten skal varsles sikrer at forvaltningsmyndigheten kan sette vilkår for utformingen og plasseringen av bygningene. En vil på den måten ha mulighet til å sikre en best mulig eksteriørmessig utforming (eksempelvis valg av materialer og farger), samt kunne styre plasseringen dersom gjenoppføring på samme sted er landskapsmessig ugunstig eller i konflikt med naturforvaltningsinteresser, eksempelvis hensynet til villreinen.

Kjøring kan først skje etter at det skadde/sjuke dyret er lokalisert. Kjøring i forbindelse med uttransport av sjuke og skadde dyr skal bare skje når det av dyrevernhensyn er nødvendig. Forvaltningsmyndighet eller Statens naturoppsyn skal varsles på forhånd. Dersom det ikke oppnås kontakt med forvaltningsmyndighet eller oppsyn, kan transporten allikevel gjennomføres og varsling da skje i etterkant. Det skal brukes kjøretøyer som er mest mulig skånsomme mot terrenget, eksempelvis elgtrekk eller lett traktor.

Birkebeinerrennet foregår vanligvis medio mars måned. På denne tiden har villreinen ennå ikke trukket ned til Raudfjellet-traktene. Motorferdselforbudet er ikke til hinder for bruk av snøskuter, bandvogn eller lignende på godt snødekt mark for avvikling av rennet i arrangementshelga. Det generelle unntaket fra hovedbestemmelsen gjelder også kjøring i forbindelse med opprydding i etterkant av arrangementshelga og uttransport av nødvendig utstyr, drikke, proviant mm rett i forkant av arrangementshelga. Når det gjelder oppkjøring av spor gjennom vinteren til bruk for Birkebeinerrennet så henvises det til drøftingen nedenfor av forskriftspunkt 12 under § 5.

Ombygginger/tilbygg til eksisterende bygninger er ikke å betrakte som vedlikehold, uansett omfang. Gjennomføring av slike byggetiltak krever derfor dispensasjon med hjemmel i verneforskriftens § 5 punkt 1. Forutsetninger for å gi dispensasjon for tilbygg/ombygging bør være at byggetiltaket ikke skal være knyttet til bekvemmelighetshensyn, men forankret i konkrete behov (vedplass, do etc.) som ikke kan dekkes innenfor eksisterende bygningsmasse. Tilbygget må være vesentlig mindre enn eksisterende grunnflate og funksjonen til bygningen skal ikke endres. Svært små buer bør ikke påbygges. Eventuelle krav fra andre sektormyndigheter, eksempelvis Mattilsynet eller Arbeidstilsynet, vil bli vektlagt i vurderingen. Verneforskriften regulerer ikke innvendige ombygginger som er begrenset til eksisterende grunnflate.

Ved vurdering av søknader om oppføring av gjerder og sankekveer vil det bli lagt vekt på behovet for tiltaket og om oppføring /anlegg vil kunne være uheldig i forhold til villrein eller annet dyreliv, spesielle vegetasjonssamfunn eller andre verneverdier. Det vil være en restriktiv holdning til ønsker om store gjerdeprosjekter i utmarka. I utgangspunktet kan tillatelse til gjerding av mindre omfang som anses som nødvendig i tilknytning til setrer, setervoller eller slipp- og sankesteder påregnes gitt.

Alt vedlikeholdsarbeid på denne krever tillatelse. Vedlikehold av traktorslepet til Søkkundsetra skal ikke gi en bedre standard enn på vernetidspunktet.

Det er forbud mot kalking i Hemmeldalen naturreservat. Kalking er konkret nevnt i forskriftens § 3 punkt 3 om tiltak som kan endre naturmiljøet og som det derfor i utgangspunktet er et forbud mot. Fram til vernetidspunktet var det gjennomført kalkingstiltak i Øyungen i Ringsaker kommune og i Helgetjerna, østre Søkkundsjøen, Skollsjøen, Graslitjønn og lille Myklebysjøen i Stor-Elvdal kommune innenfor Hemmeldalen naturreservat. Tillatelse til videreføring av disse kalkingsprosjektene kan påregnes gitt, forutsatt at tiltakene er i samsvar med konkrete planer med angivelse av mengder, ønsket pH, overvåking og oppfølging. Videre legges det til grunn at omfanget av kalkingen ikke skal være større enn at pH-verdiene holder seg innenfor de verdiene som er naturlig for området. Verneforskriftens § 5 punkt 4 hjemler ikke adgang til å gi tillatelse til å etablere kalkingsprosjekter i vann og vassdrag som ikke tidligere er påvirket av kalkingstiltak. Eventuelle planer/ønsker om dette må vurderes i forhold til naturmangfoldlovens § 48. Slike tillatelser kan imidlertid ikke påregnes gitt.

Hovedbestemmelsen angående hund er at hunder ikke må slippes løs i perioden 1. mars – 20. august (verneforskriftens § 3 punkt 7). Dette er en måned ekstra i forhold til den generelle båndtvangsbestemmelsen. Gjennomføring av jaktprøver og hundeprøver er eksempel på organiserte aktiviteter som kan medføre betydelig ferdsel og uro og som derfor krever spesiell tillatelse for at dette kan gjennomføres i naturreservatet. Det vil være en restriktiv holdning til søknader om dispensasjon for jaktprøver/hundeprøver i perioden 1. mars – 20. august. Hensynet til villrein vil bli tillagt betydelig vekt ved vurdering av eventuelle søknader, spesielt i ettervinter- og vårperioden. For øvrig vil vurderingene knyttes til det generelle behovet dyre- og fuglelivet har for ro på vårvinteren og i forbindelse med kalvings-, yngle- og hekketiden vår og sommer. Tillatelse til gjennomføring av slike prøver i ovennevnte periode kan ikke påregnes gitt. I utgangspunktet er det ønskelig at jaktprøver og hundeprøver legges utenom Hemmeldalen naturreservat uansett periode av året. På bakgrunn av konkrete søknader vil allikevel forvaltningsmyndigheten vurdere å gi tillatelse til gjennomføring av slike aktiviteter på ettersommeren/høsten. Søknader må inneholde opplysninger om omfanget av aktiviteten og være vedlagt kart som viser avgrensningen av øvingsområdet. Eventuelle søknader vil bli nøye vurdert i forhold til mulige konflikter med de verdiene som fredningen er ment å skulle ivareta. 

Til sammen er det et betydelig antall bygninger i naturreservatet som holdes godt i hevd, har en relativt høy bruksfrekvens og som ikke er tilgjengelige fra bilvei. Bruken av bygningene genererer behov for regelmessig transport av ved, utstyr, vedlikeholdsmaterialer m.m. Det er ønskelig at mest mulig av slik nødvendig nyttetransport skjer med snøskuter på frossen og godt snødekt mark av hensyn til faren for terrengslitasje ved motorferdsel på barmark. Forvaltningsmyndigheten er innstilt på å være imøtekommende overfor søknader om slik transport i et rimelig omfang.

Som en del av vurderingen av søknader om kjøring for dette formålet vil følgende problemstillinger være sentrale:

1. Antall turer det kan gis tillatelse til.

2. Bruk av flerårige tillatelser.

3. Sluttdato for kjøringen.

4. Bruk av leiekjører.

1. I forvaltningsplanen for de store verneområdene i Rondaneregionen heter det at det i utgangspunktet vil bli gitt tillatelse til 2 turer til enkelthytter/buer pr. vinter for å forsyne disse med ved, materialer og utstyr. Det synes naturlig at dette kjøreomfanget også legges til grunn for transport til enkeltbygninger innenfor Hemmeldalen naturreservat som har en ”normal” bruksfrekvens. I de fleste tilfeller vil trolig dette være tilstrekkelig for å dekke behovet. I en del tilfeller vil to turer pr. sesong sannsynligvis bli for lite. Behovet for flere turer vil trolig oppstå:

• Ved nyttetransport til seterområder og andre plasser med mange bygninger med høy bruksfrekvens, eksempelvis Øvre Himmeldalen seter.

• Når sameier, grunneiersammenslutninger og andre skal gjennomføre en samlet forsyning av et større antall bygninger som de har ansvar for.

• Ved mer omfattende vedlikeholds- og utbedringsarbeider.

• I andre spesielle tilfeller, for eksempel ved utskifting av inventar eller for husvære med høy bruksfrekvens der det er ønske om at alt vedbehov dekkes ved transport utenfra, jf. også kapittel 4.2 der problemstillinger omkring veduttak drøftes. Antall turer det vil bli gitt dispensasjon for, vil bli vurdert i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av opplysninger om transportbehov m.m. Dersom det gis dispensasjon for transport av ved, materialer og utstyr til hytte, bu eller seter regnes det ikke som brudd på vernebestemmelsene at personer sitter på dersom det er plass til det. Personer skal imidlertid ikke tas med dersom det utløser et behov for flere turer, og ren persontransport er ikke tillatt.

 2. Ved gitte dispensasjoner vil det bli stilt som vilkår at det skal føres kjørebok som sendes forvaltningsmyndigheten etter endt vintersesong. Kjøreboka skal inneholde opplysninger om kjøredatoer, kjøretraseer og kjøreformål. Forutsatt at dette vilkåret oppfylles, kan det påregnes gitt flerårige dispensasjoner for den faste årlige transporten av ved, utstyr og materialer til vedlikehold.

3. Det er et overordnet mål i størst mulig grad å unngå motorferdsel i området på vårvinteren når villreinen er i ferd med å trekke inn i naturreservatet igjen. I denne tida fram mot kalving er reinen spesielt sårbar overfor forstyrrelser. Ved gitte dispensasjoner vurderes det derfor som viktig å sette en sluttdato for kjøring som ivaretar en tilfredsstillende tidsmargin i forhold til villreinens trekk inn i området. De siste vintrene har dette vært praktisert ved at 31. mars er blitt brukt som sluttdato for de nordligste delene av reservatet og 15. april som tidsgrense i den sørligste delen, med bakgrunn i at reinen trekker inn i området nordfra. Ifølge villreinfaglig kompetanse er det generelle bildet nå at det trekker inn færre dyr i området og at dette skjer senere enn før (ultimo april). De siste årene har ikke reinen trukket inn i området før 1. mai. Med bakgrunn i dette vil det bli brukt én sluttdato for hele området for motorferdsel på vårvinteren og at denne settes til 15. april. I spesielle tilfeller vil det kunne vurderes å avvike fra denne datogrensen, eksempelvis når påsken kommer sent. 4. I forvaltningsplanen for de store verneområdene i Rondaneregionen er det stilt krav om bruk av leiekjører ved nyttetransport til setrer, hytter og buer. Dette kravet er også i samsvar med motorferdselloven med tilhørende nasjonal forskrifts bestemmelser og intensjon. Bruk av leiekjører vil normalt redusere kjøreomfanget, gi økte muligheter for samordning av transport og forenkle kontrollen. Det er også ønskelig at mest mulig av nyttetransporten til setrer, hytter og buer i Hemmeldalen naturreservat kan skje ved bruk av leiekjører som har fått løyve fra kommunen. Imidlertid har ikke alle de berørte kommunene dekket opp sine arealer med en leiekjøringsordning fullt og helt. For grunneiere/rettighetshavere med flere bygninger i naturreservatet som helt eller delvis er knyttet til næringsmessig bruk kan det være upraktisk og vanskelig med et absolutt krav om bruk av leiekjører. Det vil derfor ikke bli stilt et absolutt krav om bruk av leiekjører, men alle med transportbehov til husvære vinterstid anmodes om fortrinnsvis å benytte leiekjører til oppdraget.

Retningslinjen gjelder for transport av materialer og utstyr som ikke kan fraktes på snødekt mark. Mest mulig av nødvendig nyttetransport skal foregå med snøskuter på vinterføre, jf. drøfting av dette i punktet foran. Forskriftspunktet gir adgang for forvaltningsmyndigheten å gi tillatelse til motorferdsel på barmark til setrer for transport av materialer og utstyr som ikke kan fraktes inn på snødekt mark. Det er viktig å merke seg at denne adgangen gjelder transport til setrer, ikke til hytter og buer. Tre seterområder synes å være aktuelle:

• Øvre Hemmeldalen seter ved bruk av beltegående kjøretøy på slepveien fra Hovdedalen.

• Nedre Hemmeldalen seter ved bruk av traktor langs Hemla en kort strekning helt øst i naturreservatet.

• Søkkundsetra ved bruk av traktor eller 4-hjulsdrevet bil på traktorslepet sørover fra Sjøveien over Graslifjellet.

Det vil bli vurdert å gi flerårige tillatelser, avhengig av formål og grad av regelmessighet av transportbehovet. Selv om Staupholen opprinnelig er en seter og har en relativt stor bygningsmasse som er mye brukt, er det ønskelig å unngå motorferdsel på barmark inn til denne plassen. Dette begrunnes med at plassen ligger svært sentralt i naturreservatet og at de naturlige adkomsttraseene fra Strandsetra eller Opphussetra for en stor del går gjennom store myrområder og korte strekninger med bærekraftig fastmark. Terrenget vurderes å være svært sårbart overfor barmarkskjøring. I behandlingen av en søknad vil bli lagt stor vekt på om det finnes en bærekraftig kjøretrase fram til setra, der kjøring i et begrenset omfang ikke lager skjemmende spor eller medfører unødig terrengslitasje.

Søkkundsetra brukes som utgangspunkt for slipp og innsanking av beitedyr. Det drives beiting på vollen og vollen er inngjerdet. Forvaltningsmyndigheten er innstilt på å tillate den motorferdsel med traktor eller 4-hjulsdrevet bil på traktorslepet fra Sjøveien sørover via Graslifjellet som er nødvendig av hensyn bruk av setra og setervollen i beitebrukssammenheng. Dette vil primært omfatte tilsyn og transport av beitedyr. Flerårig dispensasjon for dette kjøreformålet kan påregnes gitt.

Store deler av Hemmeldalen naturreservat inngår i beiteområder for bufe, først og fremst for sau. Det er tradisjon for at det kjøres ut saltsteiner i beiteområdene med snøskuter på vinterstid. Slik kjøring er ofte godt organisert gjennom beitelag og det benyttes ofte faste saltplasser. Forutsatt at - det utarbeides helhetlige planer for større områder i regi av beitelag, - at det legges betydelig vekt på å begrense antall turer og - at søknadene som forvaltningsmyndigheten mottar er vedlagt kart som viser saltplasser og kjørerute, kan tillatelse til kjøring for dette formålet påregnes gitt i et rimelig omfang. For dette kjøreformålet vil det være naturlig å bruke flerårige dispensasjoner.

Behovet for lavtflyging vil trolig i hovedsak være knyttet til tellinger av villrein fra fly (antall og struktur), samt til en viss grad tilsyn med og å lete opp beitedyr. Bruk av helikopter eller småfly til lavtflyging vil kunne virke svært forstyrrende på villrein og andre viltarter og dermed kunne komme i vesentlig konflikt med det primære verneformålet. Av hensyn til verneverdiene og et overordnet mål om å begrense motorstøy i naturreservatet mest mulig, vil det i utgangspunktet være en restriktiv holdning til slik aktivitet. Forvaltningsmyndigheten er imidlertid innstilt på å tillate lavtflyging i forbindelse med beitedyrleting og dyretellinger med bakgrunn i en vurdering av forvaltningsmessig relevans (gjelder dyretellinger) og mulige forstyrrelser av villrein og annet dyreliv med vekt på årstid og geografisk område. En kan ikke påregne å få tillatelse til bruk av luftfartøy for ordinært tilsyn med beitedyr, men en er innstilt på å være imøtekommende overfor ønsker om å bruke fly/helikopter for å lete opp beitedyr som har kommet bort, finne igjen dyr/besetninger i forbindelse med innsamling om høsten eller ved rovdyrangrep. En stående dispensasjon ved fare for rovdyrangrep kan ikke påregnes gitt, men en er innstilt på å behandle en henvendelse om helikopter-/flybruk raskt dersom rovdyrskadene på beitedyr blir uforholdsmessig store. En anmodning kan rettes til forvaltningsmyndigheten på telefon, og en eventuell muntlig tillatelse bekreftes skriftlig i ettertid.

Verneforskriften gir at det kan gis tillatelse til uttransport av felt elg og hjort. Også utfrakt av felt villrein kan unntaksvis tillates. Det skal benyttes beltegående elgtrekk. En stor andel av Hemmeldalen naturreservat er elgjaktterreng. Mesteparten av dette arealet ligger også langt fra bil- og traktorveier og andre aktuelle kjøretraseer. Det kan derfor påregnes å få tillatelse til motorisert uttransport av felt elg forutsatt at dette skjer ved bruk av elgtrekk som er et lett beltegående kjøretøy som er skånsomt mot terrenget, at det legges vekt på å gjøre kjørestrekningen innenfor naturreservatet kortest mulig, samt at all kjøring skjer med tanke på å unngå terreng- og vegetasjonsslitasje så langt råd er. Kjøring i sårbart åpent høyfjellsterreng med lite bærekraftig vegetasjon skal unngås. Det vil bli stilt krav om føring av kjørebok ved slik motorisert uttransport i naturreservatet. Dersom dette vilkåret oppfylles og kjøringen synes å bli utført på en hensynsfull måte, vil det være aktuelt å innvilge flerårige dispensasjoner. I utgangspunktet bør det være jaktrettshaver som søker forvaltningsmyndigheten om dispensasjon. Dersom det gis åpning for utvidet elgjakt på senhøsten/forvinteren kan bruk av snøskuter være den eneste praktiske måten å få ut felte dyr ved motoriserte hjelpemidler. Forutsatt at slik transport kan skje på godt snødekt mark er forvaltningsmyndigheten innstilt på å gi tillatelse også til bruk av snøskuter for uttransport av felt elg i rimelig omfang. Hjemmel for eventuelle slike tillatelser er naturmangfoldlovens § 48. Forskriftspunktet gir også forvaltningsmyndigheten anledning til i unntakstilfelle å gi tillatelse til motorisert uttransport av felt villrein. Det er viktig å merke seg at motorferdselloven i utgangspunktet ikke hjemler bruk av motoriserte kjøretøyer i utmark for uttransport av felt villrein. Det er derfor ikke riktig å legge opp til et mer liberalt motorferdselregime i et naturreservat enn det motorferdselloven gir adgang til. Forvaltningsmyndigheten er imidlertid oppmerksom på rammene for dispensasjoner som gis i den nasjonale forskriften som er forankret i motorferdselloven. Dreier det seg om dokumenterte tilfeller av næring som gir utslag på årsinntekten, kan det gis dispensasjon for uttransport av jaktutbytte. Formuleringene i § 5 punkt 11 i fredningsforskriften for Hemmeldalen naturreservat er innarbeidet med bakgrunn i slike næringsmessige vurderinger som er omtalt ovenfor. Fredningsforskriftens åpning for at også felt villrein kan transporteres ut med bruk av elgtrekk bygger på forutsetningen av at det er sannsynlig at det felles et stort antall dyr innenfor et relativt begrenset areal. Dette vil kun være aktuelt for et fåtall store eiendommer som har et stort antall fellingstillatelser. Selv for slike eiendommer vil det sannsynligvis bare være år om annet at det felles et stort antall dyr konsentrert på et lite areal på kort tid. Når disse forutsetningene ikke er oppfylt, vil villreinjakta være å betrakte som annen ordinær villreinjakt, og grunnlaget for å gi dispensasjon for motorisert uttransport vil dermed ikke være til stede. Stående dispensasjon for motorisert uttransport av felt villrein kan med bakgrunn i dette ikke påregnes gitt. Fredningsforskriften presiserer at det skal benyttes beltegående elgtrekk ved uttransport av felt storvilt. Eventuell bruk av andre kjøretøyer til formålet, eksempelvis ATV, har vært gjenstand for en del diskusjon i forvaltningen av naturvernområder. Når det i verneforskrifter konkret nevnes beltegående elgtrekk, så er dette et resultat av bevisste valg ved fastsettelsen av forskriftene, ut fra at bruk av slike kjøretøyer synes å være mest forenlig med verneformålene. Slike kjøretøyer har et spesifikt bruksområde, holder lav hastighet og er skånsomme mot terrenget. Forvaltningsmyndigheten er av den oppfatning at samme restriktive holdning bør ligge til grunn i forhold til slike biologiske naturreservater som Hemmeldalen representerer, spesielt fordi terrenget i store deler av naturreservatet er svært bløtt. På denne bakgrunnen kan tillatelse til bruk av ATV ved uttransport av felt storvilt fra Hemmeldalen naturreservat ikke påregnes gitt. Bruk av ATV må behandles etter naturmangfoldloven § 48 ettersom forskriftsbestemmelsen bare åpner for bruk av elgtrekk.

I forskriftspunktet heter det at i tillegg til Birkebeinerløypa er det kun enkelte skiløyper i ”randsonen” som forvaltningsmyndigheten kan tillate oppkjøring av. Dette vil være å tolke som i ytterkanten/periferien av naturreservatet. 

Forkriftspunktet hjemler dermed ikke adgang til å gi tillatelse til oppkjøring av skiløyper inn i og dypt inn mot de sentrale delene av området. Av hensyn til et overordnet mål generelt om å begrense motorferdselen til det absolutt nødvendigste og for å unngå unødig forstyrrelse av villreinen, er dette heller ikke ønskelig. På denne bakgrunnen vil det kunne gis tillatelse til å kjøre opp følgende skiløypetraseer, jf. også kart i figur:

1. Rundt Myklebyskarven ned til nordenden av Søkkundsjøene fra Myklebysetra.

2. Fra Strandsetra vestover til Staupholen med en sløyfe over Ruskåsen tilbake til utgangspunktet.

3. Fra Skvaldra en runde i Godlidalen via Godlidalshytta.

4. Fra Øyungen sørøstover over Raudfjellet til møte med Birkebeinerløypa.

5. Fra Bjønnåsen nordøstover til store Stensjøen, derfra sørøstover til møte med Birkebeinerløypa ved Dambua (Stensjørunden).

6. Birkebeinerløypa, inkludert "uværstraseen".

7. Fra Finntottvolla sørøst for Øyungen til Godlidalen med trase nord for sjøen.

8. Fra Bringbu til Mortenshøgda. Tillatelse til oppkjøring av skiløype videre vestover fra Staupholen til Himmelsjøen, fra store Stensjøen nordover til toppen av Himmelkampen og løype fra Øyungen nordover til Svartkampen kan ikke påregnes gitt. Med unntak av Birkebeinerløypa, vil tillatelser til oppkjøring primært knyttes opp mot påskeperioden, men vinterferieperioden kan også være aktuell. Med unntak av Birkebeinerløypa, skal det brukes snøskuter med sporlegger for preparering av skiløypene. Sluttdato for oppkjøring av skiløyper skal i utgangspunktet være sammenfallende med sluttdato for annen kjøring med snøskuter i områdene, dvs. 15. april. I år der påsken kommer sent, kan det vurderes å avvike noe fra dette prinsippet. Flerårige dispensasjoner for løypeoppkjøring kan påregnes gitt.

Kart skiløyper, lenke.

Av formål som er nevnt i verneforskriftens § 4 punkt 1 er det redningstjeneste som vurderes som mest aktuell med tanke på øvingsvirksomhet. Av konkret bruk, så er en kjent med at Norsk Folkehjelp Rena har tradisjon for å bruke arealer i Åmot vestfjell til øvelser og for kjentmannsturer. I utgangspunktet er øvelseskjøring ikke tillatt i Hemmeldalen naturreservat. I retningslinjer for forvaltningen av naturvernområder i Norge påpekes det at øvingsvirksomhet bør legges utenfor naturvernområder, jf. DN-håndbok nr. 17-2001. En bør derfor søke å finne arealer utenfor Hemmeldalen naturreservat til vintertrening, opplæring i bruk av snøskuter og sambandsutstyr mv. Det er tradisjon for at frivillige organisasjoner jevnlig gjennomfører såkalte ”kjentmannsturer” for redningsmannskap. Målsettingen er da at mannskapene skal gjøre seg kjent i et område, vanligvis ved bruk av snøskuter. Ovennevnte retningslinjer peker på at forvaltningsmyndigheten etter en nærmere vurdering kan gi tillatelse til slik kjentmannskjøring. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har i samarbeid med Justisdepartementet trukket opp retningslinjer og rutiner for praktiseringen av bestemmelsen i verneforskrifter for naturvernområder som gir forvaltningsmyndigheten adgang til å gi dispensasjoner for hjelpekorpsenes bruk av snøskuter. Dette er nedfelt i DNs brev av 1. mars 1999 til fylkesmennene, jf. vedlegg 2. Ved konkrete søknader om slik motorferdsel vil forvaltningsmyndigheten legge disse retningslinjene til grunn for vurderingen. I ovennevnte retningslinjer heter det blant annet at hovedregelen skal være at en gjør seg kjent i aktuelle områder uten bruk av kjøretøyer. Videre heter det at alle søknader om kjentmannskjøring skal vurderes med bakgrunn i områdets sårbarhet, hensynet til dyrelivet, bruk av området til friluftsliv, utskifting av folk i hjelpekorpsene osv. Når det gjelder rutiner for saksbehandling av søknader, heter det: ”Hjelpekorpsene skal sende søknader om dispensasjon til forvaltningsmyndigheten for verneområdet – via den ansvarlige politimester. Politimesteren gjennomgår søknadene og gir sin vurdering før søknaden blir oversendt til forvaltningsmyndigheten. Hvis tidspunktet for kjøringen ikke er konkret fastsatt i dispensasjonen, skal politimester og fylkesmann/oppsyn gis beskjed før kjøringen finner sted. Enkeltstående øvelser som ikke er nedfelt i en slik plan, kan unntaksvis få dispensasjon etter forutgående godkjenning/ anbefaling fra politimesteren.” Med bakgrunn i at fjellområdene i Hemmeldalen naturreservat brukes i betydelig grad til vinterfriluftsliv med utgangspunkt i hytte- og seterområder i nærområdene, at det er viktig å holde oppdatert kunnskap ved like, samt at det er utskifting av mannskaper i hjelpekorpsene, har forvaltningsmyndigheten forståelse for ønsket om å gjennomføre kjentmannsturer også innenfor Hemmeldalen naturreservat. Utfordringen er å komme fram til et omfang på dette som er forenlig med et overordnet målsetting om å begrense motorferdsel i et slikt biologisk naturreservat til det aller nødvendigste. Med dette som utgangspunkt kan det påregnes at aktuelle hjelpekorps vil kunne få tillatelse til kjentmannskjøring i begrenset omfang innenfor naturreservatet år om annet etter en helhetlig plan som omfatter et større område/distrikt og som er gjennomgått og vurdert av Politiet.

Ovennevnte tiltak er konkret nevnt i verneforskriften enten under ”§ 4 Generelle unntak” eller under ”§ 5 Eventuelle unntak etter søknad”. I praksis vil en del av disse tiltakene vanskelig la seg gjennomføre uten bruk av motorisert transport. Spesielt vil dette gjelde for å frakte materialer til vedlikehold av bygninger og materialer til anlegg av nye sankekveer, gjerder og klopper. Forvaltningsmyndigheten er innstilt på å tillate den aller nødvendigste motoriserte ferdselen i forbindelse med gjennomføring av slike tiltak. Transportbehovene skal så langt råd er løses ved bruk av snøskuter på frossen og godt snødekt mark og i en periode av vinteren når sjansene for forstyrrelse av villreinen er minimal.

En eventuell regulering av ferdsel krever en forskriftsendring som må vedtas av Kongen i Statsråd. 

Hvis eksisterende stier eller løyper kommer i konflikt med villreinens arealbruk, eller på andre måter kommer i konflikt med verneformålet, kan forvaltningsmyndigheten med hjemmel i naturmangfoldloven § 47 fjerne merkinga eller legge om traséen.

Skjøtsel reguleres av naturmangfoldloven § 47.

Naturmangfoldloven § 48 gjelder i stedet for § 8, jf. overgangsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 77 som sier at § 48 også gjelder for verneområder opprettet før naturmangfoldloven.