Innledning

Skjækra (VV00002335)

Om forvaltningsplanen

Forskrift om vern av Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde ble fastsatt ved kongelig resolusjon 17.12.2004. I § 5 i forskriften heter det at det skal utarbeides en forvaltningsplan med nærmere retningslinjer for forvaltning, skjøtsel, registrering, tilrettelegging, informasjon m.v. Første forvaltningsplan ble utarbeidet av Snåsa/Snåase og Steinkjer/Stïentje kommuner/tjïelth og godkjent av Direktoratet for naturforvaltning i juni 2006. Den inneholder mer historisk informasjon om bl.a. verneprosessen, og kan være et nyttig dokument for å forstå utviklingen av området. Dette er første gangs revidering av forvaltningsplanen. 
Formålet med vernet er fastsatt i §2 i verneforskriften: Formålet med Skjækra landskapsvernområde er å ta vare på et egenartet og vakkert naturlandskap. Fjellskogen innover mot Skjækerfjella og i tilknytning til lisider og bekkedaler, samt den særegne vegetasjonen i den sørvendte lia mot Grønlihø, er en vesentlig del av landskapets egenart og verdi. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor landskapsvernområdet er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift.
Forvaltningsplanen skal sikre en enhetlig forvaltning av verneområdet ved å  beskrive brukerinteressene i området, gi retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel, tilrettelegging og andre tiltak. Forvaltningsplanen skal avklare hvordan ulike bruker- og verneinteresser skal håndteres i den daglige forvaltningen av området, og gi et felles grunnlag for utøvelse av skjønn i behandling av enkeltsaker. Verneforskriften med tilhørende vernekart gir rammen for utarbeidelse av forvaltningsplanen. Forvaltningsmyndigheten har ansvar for utarbeidelse av forvaltningsplan, og planen skal endelig godkjennes av Miljødirektoratet.
Forvaltningen av landskapsvernområdet skal skje ut fra en tidshorisont på 200 år. Denne forvaltningsplanen gjelder inntil ny revidert forvaltningsplan er vedtatt, noe som skal vurderes etter 10 år eller tidligere dersom behov. 

Forvaltningsmyndighetens oppgave

Nasjonalparkstyret
Blåfjella-Skjækerfjella-Lierne nasjonalparkstyre/Låarte-Skæhkeren-Lijre nasjonalpaarhkeståvroa er forvaltningsmyndighet for Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde. Forvaltningsmyndigheten har ansvar for å forvalte verneområdet i tråd med internasjonale forpliktelser, naturmangfoldloven og verneforskriften.
Nasjonalparkstyret består av 10 medlemmer fra kommunene Lierne/Lijre (1), Grong/Kråangke (1), Snåsa/Snåase (1), Steinkjer/Stïentje (1) og Verdal/Vïerdaelie (1) i tillegg til Trøndelag Fylkeskommune/Trööndelagen fylhkentjïelte (1) og Sametinget/Saemiedigkie(4). Nasjonalparkforvalteren(e) er formelt ansatt hos Statsforvalteren, men fungerer som sekretær for og utfører arbeidsoppgaver på vegne av nasjonalparkstyret. Enkelte saksområder er delegert til nasjonalparkforvalter selv; dette er beskrevet i styrets delegasjonsvedtak.
Forvaltningsmyndigheten/Nasjonalparkstyret utøver myndighet etter verneforskriften, som fastsetter forbuds-, unntaks- og spesifiserte dispensasjonsbestemmelser for verneområdet. I tillegg har forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra vernebestemmelsene jf. naturmangfoldloven § 48. Forvaltningsmyndigheten kan også gi utfyllende retningslinjer om forvaltning og skjøtsel av verneområdet, samt å registrere og dokumentere naturverdier i området. Forvaltningsmyndigheten har også et ansvar for å informere grunneiere, rettighetshavere og allmennheten om verneverdiene og vernebestemmelsene i verneområdet. 
Mer info om og fra nasjonalparkstyret på https://www.nasjonalparkstyre.no/Blafjella/.
Klima- og Miljødepartementet (KLD) og Miljødirektoratet har overordnet ansvar for verneområdeforvaltningen, blant annet gjennom klagebehandling og fastsettelse av rammene for forvaltningen.
Arbeidsutvalg
Nasjonalparkstyret har også et arbeidsutvalg (AU), som består av representanter fra styret. AU fatter vedtak med myndighet delegert fra nasjonalparkstyret i enkeltsaker som er av mindre betydning for verneverdiene.
Rådgivende utvalg
Nasjonalparkstyret har et rådgivende utvalg (RU) til rådighet. Her er en rekke brukerinteresser i de respektive verneområdene representert, som f.eks. friluftsorganisasjoner, naturvernorganisasjoner, reiselivsorganisasjoner, grunneiere, reindrift og beitelag (rådgivende utvalg). RU fatter ingen vedtak, men kan bistå i komplekse diskusjoner, samt være med på å veie ulike brukerinteresser mot hverandre. Rådgivende utvalg har egen leder og egne vedtekter.
Administrativt kontaktutvalg
Det er satt sammen et administrativt kontaktutvalg (AK) som består av en administrativt ansatt fra hver av kommunene. AK fatter ingen vedtak, men kan bistå i forståelse av annet lovverk og komme med innspill til forvaltningen (administrativt kontaktutvalg).

Tilleggsopplysninger

Statens naturoppsyn
Statens naturoppsyn (SNO) er miljøforvaltningens feltapparat. SNO har en todelt tilsynsmyndighet som retter seg både mot tilsyn med naturtilstanden og menneskets atferd i naturen. Veiledning og informasjon er også en viktig del av oppgavene. Samtidig utfører SNO registrering, overvåking, tiltak og skjøtsel på oppdrag fra forvaltningsmyndigheten. SNO fører kontroll med at verneforskriften og eventuelle dispensasjonsvedtak overholdes. I tilknytning til Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde, pleier SNO å benytte tjenestekjøpsavtaler med Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe og Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF når dette er formålstjenlig for å løse enkelte bestilte oppdrag.
Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe
Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe har ansvar for oppsyn og forvaltning av bruksretter i statsallmenningen med hjemmel i fjelloven. Bruksrettene omfatter høsting av utmarksressurser gjennom jakt, fiske og beite, og skal utnyttes "på ein måte som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg etter tida og tilhøva". Fjellstyret har siden de ble opprettet på 1920-tallet, tilrettelagt for utøvelsen av bruksrettene, med oppsetting av hytter, bygging av bruer, merking av stier, utlegging av båter mm. Fjellstyret har hele tiden hatt en plan og mål for hvordan ressursene skal gjøres tilgjengelige i størst mulig grad for brukerne. I tillegg tar fjellstyret på seg oppgaver innen bl.a. skjøtsel og overvåking. 
Fjelloppsynet
Statsallmenningene har et eget oppsyn, fjelloppsynet, som utfører både privatrettslig- og offentligrettslig oppsyn på vegne av fjellstyret, grunneier (Statskog SF) og staten ved Landbruks- og matdepartementet. Fjelloppsynet har sin hjemmel i fjelloven § 36. Fjelloppsynets oppsynsaktivitet skjer hovedsakelig på selvstendig grunnlag, men og gjennom tjenestekjøpsavtaler med SNO og i samarbeid med politiet. Fjelloppsynet utfører et omfattende offentligrettslig tilsyn med bestemmelser innen blant annet vern, vilt og motorferdsel, samtidig som fjelloppsynet har oppgaver innen skjøtsel, registreringer, tilrettelegging og informasjon. Forebyggende virksomhet prioriteres.
Statskog SF
Statskog SF er grunneier i statsallmenningen og har blant annet ansvar for skogbruksvirksomhet og arealbruk, deriblant tomtefester og hytteutbygging. Flere av disse tiltakene krever også tillatelse etter verneforskriften. Forholdet og forskjellen mellom Statskog SF og Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe er viktig å være klar over.
Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF
Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF er grunneier og en viktig samarbeidspartner i det å ivareta området som friluftsområde. Kommuneskogen har lang tradisjon for skogbruk og tilrettelegging for allment friluftsliv. I tilretteleggingsøyemed bidrar de blant annet til å legge ut ved på tilrettelagt bålplasser og gapahuker, vedlikehold av sittebenker, bruer og klopper, informasjon til brukere, løypekjøring om vinteren og drift av parkeringsplassen ved hovedinnfallsporten. I tillegg tilbyr de jakt, fiske og overnatting på utleiehytter.
Lierne Nasjonalparksenter IKS
Lierne Nasjonalparksenter IKS er et autorisert besøkssenter for nasjonalparker iht Miljødirektoratets autorisasjonsordning. Nasjonalparkstyret og nasjonalparksenteret har en partnerskapsavtale som skal ivareta god samhandling mellom partene. Nasjonalparksenteret bidrar særlig med arbeid tilknyttet informasjon, kommunikasjon og besøksforvaltning. 

Områdefakta

Internasjonale forpliktelser

Norge har undertegnet en rekke internasjonale miljøavtaler. Mange av våre verneområder er svært viktige bidrag til at slike avtaler kan følges opp og gjennomføres i praksis. Mer informasjon på Miljødirektoratets nettside om konvensjoner.
Norges arbeid med FNs bærekraftsmål er beskrevet i Stortingsmelding nr. 40 (2020-21) Mål med mening, som er vår handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030. Det sentrale bærekraftsmålet for verneforvaltningen er nr 15 - Livet på land, men også en rekke andre mål er relevante, herunder nr. 13 - stoppe klimaendringene, nr. 6 - rent vann og gode sanitærforhold, nr. 3 god helse og livskvalitet, nr. 11 - bærekraftige byer og lokalsamfunn og nr. 12 - ansvarlig forbruk og produksjon, samt mål nr. 17 - samarbeid for å nå målene. 
Norge har fastsatt egne mål for klima og miljø, som har mange fellestrekk med FNs bærekraftsmål. Klima- og miljømålene er fordelt på 6 resultatområder med til sammen 24 nasjonale miljømål og 83 indikatorer tilknyttet disse. De mest relevante resultatområdene er Naturmangfold, Kulturminner og kulturmiljø, og Frilufstliv.
 
Sørsamisk kultur
Norge har vedtatt flere internasjonale erklæringer og og konvensjoner som skal sikre reindriftsamenes medbestemmelsesrett, bosetting, språk og kultur. ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter ble ratifisert av Norge i 1990, og gir sammen med grunnlovsbestemmelsen (§ 108) føringer for politikk og forvaltning som vedrører samiske interesser. I henhold til disse føringene skal statlige myndigheter ta særskilt hensyn til samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv ved forvaltning gjennom bærekraftig bruk og vern av natur. Konvensjonen forankrer også konsultasjonsplikten som offentlige myndigheter har ovenfor Sametinget og andre samiske interesser i saker som angår dem jf. samelovens kapittel 4.
Naturmangfoldloven slår fast at naturen skal tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også som grunnlag for samisk kultur. Myndighetene skal legge vekt på tradisjonell kunnskap som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet og tiltak skal avveies mot samiske interesser.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter sier blant annet i artikkel 27 at etniske, språklige eller religiøse minoriteter ikke skal nektes å dyrke sin kultur, utøve sin religion eller bruke sitt eget språk. Offentlige myndigheter har et overordnet ansvar for å bidra til at dette følges opp slik at samenes tradisjonelle former for næringsutøvelse og kultur sikres for fremtida.
Det fremgår av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) at urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskaper og naturbruk inngår i arbeidet med å sikre naturmangfoldet. Tradisjonelle samiske kunnskaper, innovasjoner og praksis som representerer tradisjonelle livsstiler skal så langt mulig respekteres og bevares når det har betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. 
 

IUCN

Norge er medlem i Den internasjonale naturvernunionen (IUCN). Den har som mål å bevare natur og biologisk mangfold. Det finnes et eget program for arbeid med verneområder (Protected Areas). Under dette programmet utvikles det veiledning for å øke effektiviteten i arbeidet med å beskytte natur. En av disse er et klassifiseringssystem med såkalt IUCN kategorier. Disse kategoriene benyttes i stor grad for å sammenlikne arbeidet med verneområder mellom ulike land, både regionalt og globalt.

Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonens formål er å verne om europeiske ville dyr og planter og deres levesteder, med særlig vekt på truede og sårbare arter. Målet er også å fremme samarbeid mellom medlemslandene. Mer info: Bernkonvensjonen
Det er vedtatt fire lister (I-IV) som angir hvordan bestemte arter skal beskyttes (totalfredning, sikre leveområder, regulering av jakt og bruk av jaktredskap). I tillegg er det vedtatt resolusjoner for å beskytte bestemte naturtyper (Resolution No. 4 (1996)) og arter (Resolution No. 6 (1998)). Medlemslandene må rapportere om bevaringsstatus for de listede naturtypene og artene som finnes på eget territorium. I tillegg må landene opprette et nettverk av områder som skal bidra til å beskytte de aktuelle naturtypene og artene. Dette nettverket har fått navnet Emeral Network. 

Natur

Beskrivelse

Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde ligger i kommunene Snåsa/Snåase og Steinkjer/Stïentje i Trøndelag fylke/Trööndelagen fylhke og dekker at areal på 96 km2. I øst grenser landskapsvernområdet mot Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark/Låarte-Skæhkere vaarjelimmiedajve, og er dermed en del av et av de største sammenhengende verneområdene i Norge. 

Berggrunnsforholdene tilhører i hovedsak Trondheimsfeltet som har stort innslag av glimmerskifer som igjen gir opphav til god og næringsrik jordsmonn. Spesielt området rundt Grønlihøa skiller seg ut, med en større konsentrasjon av sørlige og varmekjære planter. Vegetasjonen her består av særegne plantearter, samt en frodig kryptogamfauna, da flere av artene finnes på rødlisten.   

Fjellskogen binder sammen de lavereliggende områdene med snaufjellet lenger øst som ligger innenfor Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark/Låarte-Skæhkere vaarjelimmiedajve. Skogen her er sårbar, og bidrar med mat og ly til en rekke ville arter, samt gir gode beiteforhold. Selv om mye av området kan oppfattes uberørt hører det med at landskapets karakter er preget av tusenvis av år med beite fra tamrein og bufe. Den menneskelige aktiviteten i området er forholdsvis stor også i dag. Det er sauehold og reindriftsvirksomhet i området. I tillegg er området godt tilrettelagt for friluftsliv, samt at det finnes et stort antall hytter innenfor landskapsvernområdet. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor landskapsvernområdet er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. I dag drives det bestandsrettet forvaltning på elg, hjort og rådyr, og storviltjakta betyr mye for både rettighetshavere og jegere. 

Naturtyper beskrivelse

De fleste fjellområdene innenfor landskapsvernområdet tilhører lavalpin region, der blåbærhei og viersamfunn er mest vanlig. I fjellskogen dominerer gran (Picea abies), furu (Pinus sylvestris) og bjørk (Betula pubescens).
Fjellskogen utgjør en randsone mellom skog og fjell, og dette medfører at arter fra ulike naturtyper møtes her for å finne skjul og mat. Artsrikdommen i fjellskogen er lav sammenlignet med annen skog, og fordi forholdene er marginale er fjellskogen et langt mer sårbart økosystem enn skogsystemer i lavlandet. Fjellskogen binder sammen de lavereliggende områdene med snaufjellet lenger øst som ligger innenfor Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark. Fjellskogen er en sentral ressurs for sørsamisk reindrift da den gir reinen viktig vinterbeite.

Arter beskrivelse

I den sørlige lia ved Grønlihø er det registrert alm (Ulmus glabra), storklokke (Campanula latifolia), tysbast (Daphne mezereum), vårerteknapp (Lathyrus vernus), bitter blåfjær (Polygala amarella), kantkonvall (Polygonatum odoratum) og myskegras (Millium effusum). Det vokser også flere kalkkrevende arter her. 
Fjellbjørkeskogen og barskogen er dominert av fugler som bjørkefink (Fringilla montifringilla), blåstrupe (Luscinia svecica), trepiplerke (Anthus trivialis), løvsanger (Phylloscopus trochilus), rødvingetrost (Turdus iliacus), gråtrost (Turdus pilaris), rødstrupe (Erithacus rubecula) og svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca). Blant vadere og ender er smålom (Gavia stellata), storlom (Gavia arctica), svartand (Melanitta nigra), havelle (Clangula hyemalis), gluttsnipe (Tringa nebularia), strandsnipe (Actitis hypoleucos), grønstilk (Tringa glareola), enkeltbekkasin (Gallinago gallinago) og dobbelbekkasin (Gallinago media) observert. Fiskeørn (Pandion haliaetus) er observert hekkende i verneområdet.
Av akvatiske arter er ørret (Salmo trutta) dominerende. I tillegg finner vi elvemusling (Margaritifera margaritifera), som er noe spesielt ettersom vassdraget er relativt høytliggende.
Blant hjortevilt finner vi elg (Alces alces), hjort (Cervus elaphus), rådyr (Capreolus capreolus) og tamrein (Rangifer tarandus).
For store rovdyr kan bjørn (Ursus arctos), jerv (Gulo gulo) og gaupe (Lynx lynx) bruke området i perioder av året. Gaupe og jerv har forvaltningsområder som berører verneområdet.
Generelt for alt dyreliv er at hekke- og yngleperioden på våren regnes som sårbar. Det er store variasjoner mellom arter med tanke på når de anses som sårbare mot forstyrrelser. For noen arter, som f.eks. kongeørn, er den sårbar mot forstyrrelser allerede fra februar, mens mindre spurvefugler kan være sårbare fra mai. Den sårbare perioden er som regel over i juli. At en art er sårbar for forstyrrelser betyr at et individ kan avbryte hekking og yngling fordi det er for ressurskrevende og usikkert å fortsette, noe som over tid kan resultere i bestandsnedgang. Miljødirektoratets veileder for håndtering av sensitive artsdata og Norsk rødliste for arter gir en pekepinn på hvilke arter det skal tas særlig hensyn til.
Oversikt over observerte arter i landskapsvernområdet i perioden 2010-2022 ligger vedlagt (Artsobservasjoner innenfor Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde 2010-2022).

Rødlistearter beskrivelse

Norsk rødliste for arter 2021 er en oversikt over arter som har risiko for å dø ut fra Norge. Rødlista er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter.
Observerte arter i perioden 2010-2022 som er rødlistet per 2021 er svartand (Melanitta nigra), granmeis (Poecile montanus), fiskemåke (Larus canus), rødstilk (Tringa totanus), gjøk (Cuculus canorus), småspove (Numenious phaeopus), fiskeørn (Pandion haliaetus), heilo (Pluvialis apricaria), svartsonetjuke (Phellinus nigrolimitatus) og elvemusling (Margaritifera margaritifera). Disse artenes rødlistestatus skyldes i hovedsak bestandsnedgang eller et relativt lavt antall individer. 
 

Geologi beskrivelse

Verneområdet ligger over marin grense (høyeste havnivå etter området ble fritt for is). Berggrunnsforholdene tilhører i hovedsak Trondheimsfeltet som har stort innslag av glimmerskifer som gir opphav til en relativt frodig vegetasjon. Av løsmasser er det noe morenemateriale, torv/myr og breelv-/bresjøavsetninger øst i verneområdet.
 

Klimaendring

Klimaendringer som følge av økt temperatur kan gi kortere periode med snødekke og tilsvarende lengre barmarksperioder. Svingende temperaturer kan føre til nedising av vegetasjon og beite, som er en trussel mot artsmangfoldet og naturgrunnlaget til reindrift og således sørsamisk kultur. Med økte temperaturer kan vi også forvente mer gjengroing, og det å opprettholde beitetrykk vil være et viktig tiltak for å bevare landskapets karakter og egenart. Arters hekking/yngling vil også kunne påvirkes av klimaendringene, og dersom ny kunnskap indikerer at sårbarheten for arter endres, vil dette kunne påvirke forvaltning av verneområdet og hvilke tiltak som iverksettes. 
Det forventes også hyppigere nedbørsperioder med større intensitet, mer nedbør og kraftigere vind som følge av endrede klimatiske forhold. Dette kan være utfordrende for flere arter som lever i høyfjellet og som er tilpasset et stabilt og kaldt klima. Hyppigere nedbørsperioder kan gi større vannføring i vassdrag i tillegg til høyere risiko for erosjon på sårbare stier eller andre sår i terrenget. Flom og isgang har de siste årene vist seg å være en utfordring for bruer, noe man må ha fokus på i fremtidig forvaltning og eventuell tilrettelegging. 
Målinger de siste 20 åra fra like vest for verneområdet (Kjevlia, Snåsa/Snåase) viser variasjoner av årsnedbør mellom 797-1449 mm. Høye nedbørsnivåer bidrar til at de lavereliggende områdene er preget av myr og våtmark. I samme periode ligger middeltemperaturen på 1,4-5,5 grader celsius. Makstemperatur og minimumstemperatur har vært henholdsvis 32,7 og -36,3 grader celsius. Dataen er hentet fra Norsk Klimaservicesenter.

Bruk og historikk

Eierstruktur

Eierforhold
Landskapsvernområdet berører to kommuner: Steinkjer/Stïentje og Snåsa/Snåase. Av de til sammen 96 km2 som landskapsvernområdet utgjør, ligger 54 km2 innenfor Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF sin eiendom i Steinkjer kommune/Stïentje tjïelte. 42 km2 ligger i Roktdal statsallmenning i Snåasen tjïelte/Snåsa kommune der Statskog SF er grunneier og Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe forvalter bruksrettene. 
Hytter
Det er et betydelig antall festetomter med hytter langs Svillestien og i områdene rundt Åsvatnet, Skjeldbreia, Skjækervatnet/Skæhkerenjaevrie og Sottjønnin. Det er også 5 utleiehytter i landskapsvernområdet. To allmenningshytter i regi av Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe (Nåvasshytta, Skjækerhytta), 1 DNT-hytte (Setertjønnhytta) og 2 utleiehytter i regi av Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF (Skjækerosstu, Lågvassbua).

Bruksretter
Den historiske bruken av fjellområdene dannet grunnlag for bosetting og næring i bygdene her. Disse store fjellområdene, statsallmenningene, ble og blir brukt til jakt, fangst, fiske, setring, beite med mere, under betegnelsene bruksretter eller allmenningsretter. Det er disse bruksrettene fjellstyret er satt til å forvalte med hjemmel i fjelloven. Statskog SF er grunneier på statsallmenningene, og forvalter grunneierretten. Bruksrettene deles i to hovedkategorier, jordbrukstilknyttede bruksretter (som beite, setring mm.) og bostedstilknyttede bruksretter (fangst, jakt og fiske).
Fjellstyrets allmenningshytter er satt opp i medhold av fjelloven for at de bruksberettigede skal kunne ta i bruk sine rettigheter. Private hytter er ikke tilknyttet noen bruksrett i lys av fjelloven.
Landskapsvernområdet ligger innenfor Skæhkere sijte/Skjækerfjell reinbeitedistrikt, som har bruksrettigheter i området, basert på alters tids bruk samt etter reindriftsloven.
 

Verneprosess

Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde ble opprettet ved Kgl.res. 17.12.04. Opprettelsen skjedde samtidig med vernet av Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark, Lierne /Lijre nasjonalpark og Berglia og Klumplifjellet/Ohtjenjuananjohke naturreservat.
Statens naturvernråd kom med NOU 1986:13 Ny landsplan for nasjonalparker, og foreslo at et større område fra Verdal til Lierne skulle vernes. I dette lå det planer om et område som landskapsvernområde, en ny nasjonalpark burde bli oppretta i Lierne og Gressåmoen nasjonalpark burde utvides. Dette ble etterfulgt av Stortingsmelding nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge og tilhørende Innst.S.nr. 124 (1992-93). Den tilhørende innstillingen ble vedtatt i Stortinget 19.04.93 og Regjeringen ble bedt om å utarbeide forslag til vern i de områdene som i dag hører til Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark. Vernet ble endelig vedtatt i kongelig resolusjon 17.12.04.
Fra vernetidspunktet og frem til 1. august 2006, når Snåsa/Snåase og Steinkjer/Stïentje kommuner fikk delegert myndigheten, var det Fylkesmannen i Trøndelag (nå Statsforvalteren i Trøndelag) som var forvaltningsmyndighet for landskapsvernområdet. Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark ble med i en prøveordning der man hadde et lokalt tilknyttet nasjonalparkråd som forvaltet nasjonalparken. Her var myndigheten delt mellom de 5 kommunene, Fylkesmannen og Reindriftsforvaltningen. 
I 2010 ble det innført en ny forvaltningsmodell med nasjonalparkstyrer, så i dag er det Blåfjella-Skjækerfjella-Lierne nasjonalparkstyre/Låarte-Skæhkeren-Lijre nasjonalpaarhkeståvroe som er forvaltningsmyndighet for Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde, Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark, Lierne/Lijre nasjonalpark og noen av de tilgrensende naturreservatene.

Restriksjonsområder

Restriksjoner i rom
Det foreligger ingen geografisk sonering eller restriksjonsområder i landskapsvernområdet. Vurderinger hvorvidt bruk av området er i tråd med eller i strid med verneverdiene foretas i hver enkelt sak. Dagens bruk legger likevel visse føringer for hvor i verneområdet man ønsker mer og mindre ferdsel, behov for tiltak, osv.
Restriksjoner i tid
Det foreligger ingen tidsmessig sonering, periodiske forbud eller restriksjonsperioder i landskapsvernområdet. Vurderinger om hvorvidt bruk av området er i tråd med eller i strid med verneverdiene foretas i hver enkelt sak. Tiltak som kan være forstyrrende på dyrelivet bør ikke gjennomføres på våren og forsommeren når det er yngle- og hekketid.

Landbruk

Beitehold
Utmarksressursene i fjellene har vært viktig for landbruket. Beite, setring, myr- og fjellslåtter og skogsdrift har vært drevet i disse områdene så lenge det har vært bosetting i bygdene rundt omkring.
Landbruket i dette området i dag er i hovedsak knyttet til sauehold. Det slippes sau både fra Roktdalen (Snåsa/Snåase), Gaulstad (Steinkjer/Stïentje) og Skjækerdalen (Verdal/Verdaelie) som delvis beiter innenfor verneområdene. Antallet sau som blir sluppet på utmarksbeite i området er nedadgående. Retten til beite reguleres av grunneier eller fjellstyret på statsallmenning, og er også tillatt etter verneforskriften.
Det er ønskelig å ha beitedyr innenfor verneområdet for å opprettholde et visst beitetrykk og ivareta det naturlige landskapet. Beite skal likevel ikke føre til negative effekter på planter og landskap.
Nasjonalparkstyret ønsker en videreføring av driftsplanbasert forvaltning. Med dette menes at en godkjent driftsplan kan brukes som grunnlag for å gi flerårige tillatelser knyttet til eksempelvis nødvendig motorferdsel eller veduttak. Driftsplanbasert forvaltning skal benyttes for å effektivisere saksbehandlingen, og være til det beste for alle parter.
Skogbruk
Det ble tidligere drevet et intensivt skogbruk i området, og fra Ogndalsbrukets historie ble det sagt at ”det i 1926 var skoglaust på bruket”. Fløyting av tømmer var nødvendig transportform, og fløytingsdammer ble bygget flere steder for å holde store nok vannmagasin som kunne slippes på når tømmeret skulle ned vassdraga. Fløytingsdammen ved Skjellivatnet er i dag restaurert og ivaretatt som et kulturminne om skogbruksaktiviteten i området. Skogstuene fra denne tida, det vil si perioden 1920-1955, er solgt til private eiere. Arealene som ble uthogd i denne perioden består i dag av en mosaikk av tidligere kulturskog og gjensatt gammelskog.
Det er observert noen myrgrøfter i området mellom Sottjønnin og Andreastjønna, noe som vitner om stor interesse for skogbruk i området. Flere av skogsområdene er unaturlig tette som følge av skogbruk før vernetidspunktet.

Reindrift

Generelt
Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde ligger innenfor sentrale sørsamiske bruks- og bosettingsområder. Kulturminner forteller en historie fra da sørsamene drev fangst, og etter hvert utvikla hold av tamrein og tamreindrift. På slutten av 1400-tallet ble den fangstbaserte reindrifta utviklet til reinmelkhusholdet og fram til begynnelsen av 1900-tallet var husholdet og inntekta basert på råstoff fra reinen. Reinen ble brukt som kløv- og trekkdyr, den ble melket, melka ble foredlet til ost, og skinnet ble brukt til klær og sko. I løpet av 1900-tallet gikk reindrifta over fra naturalhushold til pengehushold. Kjøttproduksjon er i dag dominerende også i reindriftsnæringa. Beitetrykk fra rein gjennom lang tid har bidratt til å forme landskapets karakter og egenart, og er viktig for å ivareta det biologiske mangfoldet i området.
Handlingsplan for styrket forvaltning av verneområdene påpeker at økt ferdsel kan gi økt forstyrrelse på rein og være negativt for samisk bruk av områdene.
Sørsamisk språk/Åarjelsaemie
Sørsamisk er på UNESCOs liste over truede språk, men det jobbes hardt med å opprettholde/beholde det og språket er i positiv utvikling. Snåasen tjïelte/Snåsa kommune ligger under "Forvaltningsområdet for samisk språk", som blant annet betyr at samisk og norsk språk skal være likestilt i kommunen. Å synliggjøre samisk språk og kultur er derfor viktig i det offentlige rom for å bevisstgjøre og ivareta den samiske kulturen. Dette gjelder også informasjon som utarbeides av nasjonalparkforvaltningen i Blåfjella-Skjækerfjella-Lierne/Låarte-Skæhkere-Lijre. Nasjonalparkstyret skal derfor være en foregangsmyndighet i bruk av sørsamisk språk.
Stadnamnlova § 11 sier blant annet at offentlig forvaltning skal benytte stedsnavn som er registrert i stedsnavnregisteret. Dette inkluderer samiske stedsnavn, og gjelder for eksempel kart og skilt.
Skæhkere sijte/Skjækerfjell reinbeitedistrikt
Skæhkere sijte/Skjækerfjell reinbeitedistrikt har deler av sine beiteområder innenfor landskapsvernområdets grenser. Sijten/reinbeitedistriktet er et helårsdistrikt, noe som betyr at de har alle årstidsbeiter (vinter-, vår-, sommer- og høstbeite) innenfor samme geografiske område. Sijten/distriktet står altså fritt til å disponere beite innenfor sine grenser slik de finner hensiktsmessig med tanke på vær- og føreforhold, og det må derfor påregnes å treffe rein i området til varierende tider av året. Der er ikke etablert permanente reindriftsanlegg innenfor landskapsvernområdets grenser. 
For ytterligere opplysninger om reindriftens arealbruk og anlegg, vises det til reindriftas arealbrukskart (www.nibio.kilden.no), samt deres distriktsplan Skæhkere sijte distriktsplan
Reindriftsretten hviler på sedvanerett og alders tids bruk, og Reindriftsloven hjemler reindriftas rettigheter; deriblant rett til ferdsel, flytting og flyttleier, rett til beite for rein, rett til å sette opp anlegg som trengs til reindrifta, rett til brensel og trevirke og rett til jakt, fangst og fiske. I enkelte tilfeller vil også reindrifta trenge tillatelse etter verneforskriften utover den retten som følger av reindriftsloven. 
Som for landbruk, ønsker Nasjonalparkstyret å legge til rette for en drifts-/distriktsplanbasert forvaltning også her. En godkjent distriktsplan bør ligge til grunn for behandling av eksempelvis gjeterhytter, gjerder og anlegg i reindrifta. 

Friluftsliv

Friluftslivet i området er veldig knyttet til rekreasjon og høsting av naturen. Turen på Svillestien inn til Norges Geografiske Midtpunkt er en populær tur i regionalt perspektiv. Svillestien ble anlagt i 1992-1994 av Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF med økonomisk støtte fra hytteeierne i området. Ferdselstellinger de siste åra viser betydelig bruk av området. Langs Svillestien er det tilrettelagt med 2 gapahuker og flere benker. Ved begge gapahukene og en tilrettelagt bålplass legges det årlig ut ved til allmennheten for å unngå at nærliggende trevirke blir brukt til bålbrenning og at verneverdiene forringes. Dette er gjort gjennom et samarbeid mellom nasjonalparkforvaltningen og Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF. Den ene gapahuken ligger ca. 5 km fra innfallsporten ved Lustadvatnet, mens den andre gapahuken ligger noen hundre meter fra Norges Geografiske Midtpunkt.
Brukerundersøkelsen for Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark fra 2017 (Selvaag & Wold 2018) viser at de 3 mest brukte innfallsportene til nasjonalparken er via landskapsvernområdet; henholdsvis Gaulstad, Krokbekken (Lustadvatnet) og Mokk gård.
Økt ferdsel og annen menneskelig aktivitet i verneområdet kan gi slitasje på vegetasjon og forstyrrelser på sensitive arter og reindriftas naturgrunnlag. Friluftslivet og samfunnet er i stadig endring, så en kan forvente nye problemstillinger etter hvert som tiden går og nye trender etablerer seg. Per nå er det likevel «tradisjonelle» friluftsaktiviteter som er mest populært, herunder fottur og høsting (Selvaag & Wold, 2018).
Slitasjeproblemene på stier kan forsterkes av klimaendringene med mer og kraftigere nedbør og større fare for flom og erosjon. Det er derfor viktig å sikre stier med høye ferdselstall mot erosjon og utvasking. Utvasking og erosjon kan også forekomme som følge av motorferdsel på barmark. Det er gjort mye arbeid for å minske negative effekter av ferdsel, og Svillestien fremstår nå som robust og har kanalisert ferdsel i flere tiår.
Ferdsel i verneområdet og organisert ferdsel
Vernebestemmelsene er ikke til hinder for tradisjonell turvirksomhet til fots i regi av turistforeninger, skoler, barnehager, ideelle lag og foreninger eller andre, såfremt det ikke skader naturmiljøet. Annen organisert ferdsel og ferdselsformer som kan skade naturmiljøet skal ha tillatelse fra forvaltningsmyndigheten. Organisert ferdsel er ikke definert i verneforskriften, og det knytter seg derfor noe skjønnsrom hos forvaltningsmyndigheten til å vurdere hvorvidt en aktivitet faller innenfor begrepet organisert ferdsel eller ikke. Miljødirektoratet har i veiledning rundt dette temaet vist til at en aktivitet kan defineres som organisert ferdsel dersom den er av et visst omfang, kunngjøres på forhånd eller har en form for gjentakelse ved seg. Det må også stå en arrangør bak aktiviteten. Det vil derfor være opp til forvaltningsmyndigheten å vurdere hvert enkelt tilfelle særskilt. 
Trimposter/trimløyper (digitale eller fysiske) er ikke automatisk definert som organisert ferdsel, men mye besøk til alle typer trimposter kan gi uheldige forstyrrelser i kalvingstid for rein og hekke-yngletid for andre arter, samt gjøre skade på naturgrunnlaget. For å sikre at verneverdiene blir ivaretatt bør plassering av trimposter forelegges forvaltningsmyndigheten for en vurdering av mulig skade på naturmangfoldet, før trimposten publiseres.

Jakt og Fiske

Jakt, fiske og friluftsliv har lange tradisjoner i området. Det drives bestandsrettet forvaltning på jaktbart vilt. Lokale bestemmelser for jakt og fiske er gitt på hjemmesiden til Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket og Snåsa fjellstyre/Snåasen vaeriståvroe. Jakt og fiske reguleres av viltloven, lakse- og innlandsfiskeloven, reindriftsloven og fjelloven. 
Det ligger flere utleiehytter (allmenningshytter, DNT-hytter og kommuneskoghytter) i verneområdet, hvorav alle ligger i nærheten av fiskevann. De viktigste fiskeressursene finner man i Skjækervatnet/Skæhkerenjaevrie, Åsvatet og Nåvatnet. Ørret er det vanliste fiskeslaget.
Det er ønskelig at jakt og fiske utøves i verneområdet.

Reiseliv

Det er lite omfang av organisert reiseliv i landskapsvernområdet. Det er noen hytter som leies ut, men dette er primært for å sikre allmennheten og bruksberettigede tilgang på friluftsliv, jakt og fiske. Mokk gård tilbyr aktiviteter inn i landskapsvernområdet. DNT Nord-Trøndelag har en SignaTUR som starter ved Lustadvatnet og går gjennom landskapsverneområdet og sørover til Meråker. Av utleiehytter har Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF 2 kommuneskoghytter (Lågvassbu, Skjækerosstu), Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe har 2 allmenningshytter (Nåvasshytta, Skjækerhytta) og DNT Nord-Trøndelag har 1 utleiehytte (Setertjønnhytta). 
Oversikt over utleiehyttenes plassering ligger vedlagt som kartvedlegg.

Forskning og undervisning

Forvaltningsmyndigheten har lite kunnskap om forskning som er gjort i landskapsvernområdet. Det må jobbes for å bedre kunnskapsgrunnlaget til forvaltningsmyndigheten rundt dette, samt øke fokus på formidling av dette til allmennheten og andre interesesrte. 

Kulturminner

Området er ikke systematisk kartlagt for kulturminner, og det er sannsynlig at det finnes et ukjent antall automatisk fredete kulturminner i området, for eksempel steinalderboplasser, samiske boplasser og kulturminner knyttet til utmarksbruk, jernvinning, fangst og ferdsel. Områdene har vært rike på naturressurser og var derfor et naturlig valg for tilhold for mennesker som levde av å høste. Ved Skjækervatnet/Skæhkerenjaevrie er det registrert samiske boplasser, flere tufter som kan være fra jernalder/middelalder og en steinalderboplass. Her er det også registrert jernvinneplasser, anlegg for kull/tjærebrenning, samt fangstgroper. Ogndal historielag sitter på mye kunnskap om historisk bruk av området.
Kulturminner forvaltes av Trøndelag fylkeskommune/Trööndelagen fylhkentjïelte og Sametinget/Sámediggi. Kulturminner eldre enn år 1537 og samiske kulturminner fra 1917 eller eldre er automatisk fredet (jf. kulturminneloven §§ 3 og 4), og det er forbudt å gjøre inngrep i eller på annen måte skade eller utilbørlig skjemme disse (uten at det foreligger tillatelse etter kulturminneloven § 8). Ved byggesaker og tiltak som medfører fysiske inngrep skal derfor kulturminnemyndighetene kontaktes for å være sikker på at man ikke forringer/ødelegger kulturminner. 
Setervoller
De eldste setervollene i Skjækra/Skæhkerenjohke kan ha vært i bruk siden begynnelsen av 1800-tallet. På enkelte av plassene bodde folk hele året. På Nikolaivollen ved foten av Grønlihøa bodde det folk i 1830-årene, og Nordvollen i Skjækerosen var boplass i 1840-1850. Flere av de gamle setervollene er i dag merket med røyser og navneplater.
Skogbruk/fløyterdam
I Ogndalen ble det fløytet tømmer på både store og små vassdrag, og det var behov for dammer for å kunne slippe på vann for å fløyte tømmeret nedover. I landskapsvernområdet står det fortsatt igjen en dam på nordøstsiden av Skjellivatnet. Den har eksistert også før 1948, men det ble bygd ny i 1948 og restaurert i 1989. I randsonen til verneområdet er det også kjent at det har vært dammer ved Vintertjønna (bygd før 1926, ny 4 meter høy dam i 1950), Sottjønnin, Gåstjønna (bygd 1953) og Lunddammen.
På 1900-tallet ble det etter hvert populært å grøfte myr for å tørrlegge våtmarksområder slik at man kunne dyrke skog. Grøftene finnes mellom Andreastjønna og Sottjønnin, men det kan tenkes at det finnes grøfter også andre steder. Selv om myrgrøfter i mange tilfeller restaureres i dag for å ivareta myras funksjonalitet, har myrgrøfter en plass i den kulturelle historien av norsk skogbruk.

Bygg og Installasjoner

Hytter
Det er mange hytter i landskapsvernområdet. De første hyttene ble satt opp rundt år 1900 og ble brukt som husvær i forbindelse med jakt, fiske og høsting. I løpet av 1970- og 1980-åra ble det bygd hytter også for fritidsformål, og det er omtrent 90 hytter i landskapsvernområdet i dag. De eldste hyttene ligger enkeltvis utenfor regulerte hyttefelt, og de fleste finnes i tilknytning til Sottjønna, Skjellivatnet, Skjelbreia, Andreastjønna og Skjækervatnet/Skæhkerenjaevrie. Hyttene ligger likevel langt fra bilvei, og er av enkel standard uten tilkoblet VA-system og strøm. Med innføringen av landskapsvern i 2004 ble det stopp i nybygging innenfor vernegrensen, og hyttene er derfor begrenset til å holde en enkel standard.
Tradisjonell byggeskikk på fritidshytter 
Bygninger utgjør en del av landskapet. Det er viktig ved endring av bygninger at det ikke påvirker landskapets karakter negativt. I verneforskriften heter det at tradisjonell byggeskikk skal benyttes ved vedlikehold av bygninger. Det foreligger ingen byggeskikkveileder fra nasjonalparkforvaltningen, men Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF har retningslinjer for hvordan hytter på deres eiendom skal se ut. Det er ikke kjent at Statskog har tilsvarende retningslinjer for sin eiendom. Stilen på hyttene i landskapsvernområdet er mørk naturfarge på yttervegg og bygg i en etasje, mørke takplater eller torvtak, enkle vinduer og saltak. 
Selv om det ikke kan omtales som tradisjonell byggeskikk, har forvaltningspraksis i verneområdet medført at de fleste hytter nå har kommunikasjonsantenne på vegg/tak, samt solcelle på yttervegg. Frittstående solceller/antenner er ikke tillatt i verneområdet. 
I Stortingsmelding nr.18 (2015-2016) - Friluftsliv - Natur som kilde til helse og livskvalitet heter det at økt standardheving ofte også vil innebære mer synlighet, som vil kunne medføre redusert opplevelsesverdi av landskapet. Visse standardhevinger som følge av endret behov med tiden vil godtas så fremt det er forsvarlig etter verneforskriften og naturmangfoldloven §§ 8-12.
Størrelse på fritidshytter og bod/anneks/uthus
Forvaltningsplanen legger en begrensning på maksimalt areal for fritidshytte og uthus/bod/anneks samlet, på inntil 80 m2 bebygd areal (BYA). Bebygd areal beregnes etter Norsk Standard NS-3940:12 og TEK17: «Bebygd areal (BYA) for en tomt er summen av bebygd areal for alle bygninger, bygningsdeler og konstruksjoner over bakken, åpent overbygd areal og nødvendig areal for biloppstillingsplasser på tomten.»
Utfyllende føringer for størrelse og utseende på bygninger i landskapsvernområdet er beskrevet i retningslinje nr. 4.
Det vil i enkelte saker kunne knytte seg noe skjønnsrom til hva som inngår i BYA eller ikke, og forvaltningsmyndigheten vil da måtte vurdere dette i den enkelte sak. Oppmåling av BYA gjøres ved måling av utvendig kledning på bygg.
Nye bygninger i verneområdet
Verneforskriften åpner i utgangspunktet ikke opp for at det kan bygges nye bygninger i landskapsvernområdet jf. § 3 pkt. 1.1. Av denne grunn kan det ikke utarbeides retningslinjer knyttet til størrelse/utforming av nye bygg. Det samme gjelder for ildsted, platting, hundehus, jordkjeller m.m. Dersom noen skulle ha særskilte behov og ønsker å sette opp et nytt bygg eller annen installasjon i verneområdet, må vedkommende ta kontakt med nasjonalparkstyret. 
Verneforskriften åpner imidlertid for ombygging/utvidelse av eksisterende bygg og gjenoppføring av bygg etter brann eller naturskade, men begge disse tiltakene er søknadspliktig og krever tillatelse fra nasjonalparkstyret. Slike saker vil i enkelte tilfeller i realiteten omfatte nybygg (dersom et bygg brenner ned). 
Naust
Det ligger i dag flere naust i tilknytning til vannene i verneområdet, med ulik tilstand og alder. Som for andre bygningstyper, åpner verneforskriften for at vedlikehold i samsvar med tradisjonell byggeskikk kan utføres uten søknad. Er det imidlertid behov for større endringer, (utvidelse/ombygging) må det søkes forvaltningsmyndigheten om tillatelse for dette.
Det er ikke fastsatt en egen maksstørrelse for naust, men grunnet bygningens bruksområde, vil naust uansett være av en begrenset størrelse. Siden verneforskriften i utgangspunktet ikke åpner for nybygg, så vil saker om naust i de fleste tilfeller dreie seg om restaurering/ombygging av eksisterende naust. Disse skal uansett dispensasjonsbehandles, og nasjonalparkstyret vil da kunne ta hensyn til særskilte forhold og vurdere hver enkelt søknad individuelt.
Gjeterhytter
Inne i landskapsvernområdet finnes det gjeterhytter. Oppføring av slike hytter krever tillatelse av forvaltningsmyndigheten. Størrelsen på slike gjeterhytter vil naturlig nok varierer alt etter bruken. Av hensyn til dette, er det satt en grense på 15 kvm BYA for gjeterhytter for kortvarig opphold. Det åpnes imidlertid for at det i særskilte tilfeller kan tillates gjeterhytter på inntil 25 kvm BYA. Vurderingen av hvorvidt et tilfelle er særskilt eller ikke, gjøres av forvaltningsmyndigheten i vurdering av saken (se retningslinje nr. 8).
Svillestien
Svillestien er godt tilrettelagt med tresviller impregnert med kreosot som tidligere ble brukt på jernbanen. Det er bruer flere plasser innenfor verneområdet for å sikre fremkommelighet til private hytter og utleiehytter. Det står i Strategi for bruk av tiltaksmidler i verneområder at forvaltningsmyndigheten også utenfor verneområder (f.eks. ved innfallsporter) bør være bevisst på inngrep som påføres terrenget og gjøre en vurdering av om behover står i forhold til kostnader og inngrep. 

Infrastruktur

Merkede stier 

Ålnesseteren - Nåvatnet, ansvarlig: Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe
Lustadvatnet - Norges Geografiske Midtpunkt - Lågvassbu - Skjækerosstu, ansvarlig: Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF
Lustadvatnet - Finnhaugseteren - Skjellivatnet - Kjølen, ansvarlig: Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF
Litj-Gaulstad - Damtjønndalen - Skjellivatnet, ansvarlig: Steinkjer kommuneskoger-Ogndalsbruket KF
Skjækerdalen/Skæhkeren vuemie - Setertjønnhytta - Lågvassbu - Damtjønndalen - Litj-Gaulstad, ansvarlig: DNT Nord-Trøndelag
Litj-Gaulstad - Stortjønnin - Skjækerosstu, ansvarlig: DNT Nord-Trøndelag
Stortjønnin - Skjækerdalshytta, ansvarlig: DNT Nord-Trøndelag
Setertjønnhytta - Skjækerhytta, ansvarlig: Snåsa fjellstyre/Snåasen vaerieståvroe

I tillegg er det mye brukte stier som ikker er merket/er delvis merket. 
TILTAKSPLAN
Tilrettelegging
Stier gir trygghet og fellesskapsfølelse, de gir mulighet for trygg og sikker ferdsel, de viser oss steder og opplevelser i naturen og de binder sammen fortid og nåtid. Tilretteleggingen kan bidra til å vise hvilke kvaliteter i landskapet som vektlegges som viktig. Eksempelvis er det tilrettelagt med gapahuker når man har god utsikt til Grønlihø og innover Skjækerfjella/Skæhkere.
For å gjøre tilretteleggingstiltak tilstrekkelig motstandsdyktige mot fremtidens klima, må utbyggere ta hensyn til de utfordringene klimaendringer innebærer for funksjonalitet og levetid for blant annet broer, ilandstigningsbrygger og turveier. Tilrettelegging skal skje i tråd med verneforskriften og besøksstrategien. 

Motorferdsel

Motorferdsel innenfor landskapsvernområder reguleres av motorferdselloven  som forvaltes av kommunene Steinkjer/Stïentje og Snåsa/Snåase. Det bør være en tett dialog mellom kommunene, og mellom nasjonalparkforvaltningen og kommunene, slik at en får informasjon om omfang av motorferdsel som kan påvirke verneverdiene, friluftslivet og annen bruk av landskapsvernområdet. 
Det forventes at motorferdsel som medfører skade på verneverdiene rettes opp på skadegjørers bekostning jf. naturmangfoldloven § 11. 
Den som utøver reindrift har, i henhold til reindriftsloven § 23, anledning til å bruke nødvendige fremkomstmidler i samsvar med distriktsplanen. Bruk av terrenggående kjøretøy på bar mark skal begrenses mest mulig og skal så langt mulig foregå i faste løyper. 

Tilleggsopplysninger

Bruk av droner
Bruk av droner reguleres ikke av verneforskriften for Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde. Det finnes imidlertid en bestemmelse, § 3 pkt. 4.1, i forskriften som sier at "all ferdsel skal skje varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner."  Denne aktsomhetsplikten gjelder for all ferdsel, inkludert bruk av drone. 
Les mer om regler for å fly droner i naturen Regler for å fly droner i naturen
 

Forvaltning

Innledning

Verneforskriften
Verneforskriften er oppbygd slik at det først gis et generelt forbud mot alle inngrep og tiltak som kan skade eller redusere verneverdiene innenfor området. Deretter beskriver forskriften hvilke tiltak og aktiviteter som er tillatt uten søknad, samt hvilke tiltak og aktiviteter som kan tillates etter søknad (tillatelse/dispensasjon). Verneformålet (§ 2) sier noe om hvorfor området er vernet, og er viktig ved fortolkning av de enkelte bestemmelsene i forskriften.
Forvaltningsplanen skal sørge for å utdype hva verneforskriften betyr, for eksempel beskrive hva ombygging og utvidelse av eksisterende bygg innebærer (jf. § 3 pkt. 1.3 a), samt gi retningslinjer for forvaltningen av verneforskriften. 
Dispensasjonssøknader
Det er viktig at søknader inneholder utfyllende informasjon om hvem, hva, når, hvor, hvorfor og hvordan tiltaket/aktiviteten skal gjennomføres. For å sikre at søknaden er godt nok opplyst, bør søknadene sendes kommunen, som deretter videresender søknadene til nasjonalparkstyret. Alle saker skal først behandles etter verneforskriften før de behandles ferdig etter annet lovverk. Før et tiltak kan iverksettes må det som oftest foreligge en tillatelse fra grunneier, kommunen, nasjonalparkstyret og eventuell annen myndighet.
Alle søknader skal vurderes etter behov og behandles i tråd med verneforskriften og de miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12. Selv om et omsøkt tiltak er innenfor rammen av en spesifisert dispensasjonsbestemmelse må det likevel gjøres en selvstendig vurdering av hvorvidt dispensasjon skal gis. Det er altså opp til forvaltningsmyndigheten å vurdere om en søknad gir grunnlag for å gi dispensasjon, etter en samlet vurdering hvor også verneformål, naturforholdene, andre interesser m.m. inngår. Forvaltningsmyndigheten har også mulighet til å knytte vilkår til sine vedtak, så lenge disse vilkårene står i forhold til tillatelsen (oppleves saklig i forhold til tillatelsen). 
Klager
Alle med rettslig klageinteresse jf. forvaltningsloven § 28 kan påklage et enkeltvedtak. Fristen for å klage er tre (3) uker fra mottaker er gjort kjent med vedtaket. Klagen sendes nasjonalparkstyret for vurdering. Dersom nasjonalparkstyret opprettholder sitt vedtak sendes klagen til Miljødirektoratet for endelig avgjørelse.  Dersom nasjonalparkstyret derimot endrer sitt opprinnelige vedtak, er det nye vedtaket å regne som et nytt enkeltvedtak med påfølgende klagerett. 
Forhold til andre lover
Verneforskriftens regler angir rammen for hva som er lov innenfor verneområdet. Andre lover som plan- og bygningsloven, motorferdselloven, viltloven, reindriftsloven og fjelloven gjelder også innenfor verneområdet, og tiltak/aktiviteter vil ofte kunne trenge tillatelse etter flere lovverk. 
Samhandling med kommunene
God kommunikasjon mellom kommunene og nasjonalparkforvalteren(e) er viktig. I noen saker skal en søknad behandles etter flere lovverk (f.eks. byggesaker) og hos flere forvaltningsmyndigheter. Det står i naturmangfoldloven § 48 at vedtak først skal fattes etter verneforskriften. Søknaden kan likevel sendes til kommunen først, som videresender den til nasjonalparkstyret. Kommunene har gode rutiner på krav til søknader og vil slik sørge for at en søknad er tilstrekkelig opplyst før den kommer for behandling etter verneforskriften. Det er viktig at nasjonalparkstyret sender aktuelle vedtak til kommunen og motsatt for å opprettholde flyt i prosessen.
Samhandling med brukerinteresser
Hvert år søker forvaltningsmyndigheten om midler fra Miljødirektoratet for å gjennomføre tiltak for å fremme verneverdiene. I forkant av dette (gjerne november/desember) pleier forvaltningsmyndigheten å gjennomføre innspillsmøte med sentrale brukerinteresser av området. Slik har brukerinteressene et forum for å komme med innspill til tiltak som kan/bør gjennomføres. Dette oppleves som en god måte å sikre dialog og samhandling på, og vil være viktig å ivareta også fremover.  Denne samhandlingen er lokalt kjent som "bestillingsdialogen". Tiltak det søkes om penger til skal være forankret i forvaltningsplanen, besøksstrategien eller ha en positiv innvirkning på verneverdiene. Mange av brukerinteressene er også representert i rådgivende utvalg. 

Skjøtselsplan

Besøksforvaltning

Forvaltningsutfordringer

Utfordringene for forvaltningen av Skjækra/Skæhkerenjohke landskapsvernområde er å hindre tap av biologisk mangfold, naturtyper og kulturverdier. I tillegg skal naturgrunnlaget ivaretas slik at det kan utøves samisk reindrift. De viktigste truslene kan deles i følgende kategorier:

Klimaendringer
Gjengroing
Slitasje på vegetasjon og forstyrrelse av dyreliv og reindrift som følge av menneskelig aktivitet og ferdsel
Tekniske inngrep i verneområdet og utenforliggende tiltak som kan påvirke vegetasjon, dyreliv og reindrifta
Utenforliggende tiltak som kan påvirke verneverdiene

Naturmangfoldloven

Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.
Miljørettslige prinsipp (§§ 8-12)
De miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven kapittel II kommer til anvendelse ved utøvelse av offentlig myndighet, og må vurderes når det treffes vedtak etter verneforskrifter. De miljørettslige prinsippene er kunnskapsgrunnlaget (§ 8), føre-var-prinsippet (§ 9), økosystemtilnærming og samlet belastning (§ 10), kostnader ved miljøforringelse bæres av tiltakshaver (§ 11) og miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12). Det er viktig å påpeke at kunnskapsgrunnlaget innebærer både vitenskapelig kunnskap så vel som erfaringsbasert kunnskap. Prinsippene er ikke selvstendige vedtakshjemler, men skal legges til grunn som retningslinjer når det treffes beslutninger som berører naturmangfold etter andre bestemmelser. Dette innebærer at prinsippene skal være en del av vurderingen både ved vedtak med hjemmel i spesifiserte dispensasjonsbestemmelser i verneforskrifter og ved vedtak etter naturmangfoldloven § 48. Naturmangfoldloven § 7 angir at det skal fremgå av vedtaket hvordan prinsippene er vurdert.
Mer informasjon: Rundskriv om forvaltning av verneforskrifter og Veiledning til naturmangfoldlovens kapittel 2 
Da naturmangfoldloven av 19. juni 2009 ble vedtatt med ikrafttredelse 1. juli 2009, ble naturvernloven opphevet. Selv om naturvernloven ble opphevet, gjelder verneforskrifter vedtatt i medhold av naturvernloven inntil Kongen bestemmer noe annet, jf. naturmangfoldloven § 77.
Skjøtsel ved naturmangfoldloven § 47
Naturmangfoldloven (nml) § 47 gir generelle regler om forvaltningsmyndighetens adgang til å foreta skjøtsel i verneområder. Bestemmelsen gir forvaltningsmyndigheten adgang til å utøve en viss fysisk rådighet uten grunneiers samtykke. Bestemmelsen gir også adgang til i skjøtselsøyemed å treffe tiltak som vernebestemmelsene ellers forbyr eller regulerer. Verneforskriftens unntak for skjøtselstiltak gjelder bare for skjøtsel som forvaltningsmyndigheten står for og som gjelder verneområdet.
Bestemmelsen i nml § 47 gir ikke adgang til å pålegge grunneieren en viss bruk av området. Med hjemmel i nml § 47 kan det foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden på vernetidspunktet kan ikke skje med hjemmel i nml § 47. Adgangen til skjøtselstiltak gir også rett til nødvendig motorferdsel innenfor hele verneområdet uten grunneiers samtykke. Dersom det er nødvendig å passere eiendom utenfor verneområdet for å komme fram, gir nml § 72 adgang til det. Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd. Økonomiske fordeler ved gjennomføringen av skjøtselstiltak tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren. Tiltak som ikke kan foretas med hjemmel i nml § 47 krever dispensasjon fra verneforskriften og avtale med grunneier. 
Forvaltningsmyndigheten skal jf. nml § 47, hvis mulig inngå avtale med grunneieren om at denne utfører nærmere bestemt skjøtselstiltak.
Dispensasjoner etter naturmangfoldloven § 48
Den generelle dispensasjonsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 48 gjelder istedenfor den generelle dispensasjonsbestemmelsen i verneforskriften (jf. overgangsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 77).
Naturmangfoldloven § 48 gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra verneforskriften i tre alternative tilfeller; 
- dersom det ikke strider mot verneformålet og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, 
- dersom sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig, eller 
- dersom hensynet til vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig. 
Bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for tiltak som ikke kunne forutsees, eller spesielle/særskilte tilfeller som ikke ble vurdert, på vernetidspunktet. Første alternativ dekker tilfeller hvor verneformål og verneverdier tåler enkeltstående avvik fra vernebestemmelsene, og er i utgangspunktet ment for bagatellmessige inngrep eller forbigående forstyrrelser. Dispensasjonsbestemmelsen i § 48 er en kan-regel, det vil si at selv om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, så er det ingen som har krav på dispensasjon. Det er nødvendig med en bredere vurdering av om det bør gis dispensasjon.  Rundskriv om forvaltning av verneområder.
Det stilles strengere krav til begrunnelse av dispensasjoner gitt etter nml § 48 enn forvaltningslovens generelle krav til begrunnelse av vedtak.
Randområder til verneområdet
Naturmangfoldloven § 49 omhandler utenforliggende virksomhet som kan medføre skade inn i et verneområde. Dersom virksomhet som trenger tillatelse etter annen lov kan innvirke på verneverdiene i et verneområde, skal hensynet til disse verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og ved fastsetting av vilkår. Forvaltningsmyndigheten bør i slike tilfeller gi høringsuttalelse i saken for å sikre at tilstrekkelig hensyn til verneverdiene blir ivaretatt.

Verneforskrift URL

Forvaltningsmyndighetens retningslinjer

Tilgrensende verneområder

Nasjonalparkstyret har også forvaltningsmyndighet til Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalparksom ligger øst for landskapsvernområdet. 
Tiltak og tilrettelegging som gjøres i landskapsvernområdet skal sees i sammenheng med nasjonalparken.
Det er også tilgrensende naturreservat vest for landskapsvernområdet, men disse har ikke nasjonalparkstyret forvaltningsmyndighet for.

Vedlegg

Filvedlegg

Kartvedlegg