Innledning

Bergevika (VV00001187)

Om forvaltningsplanen

Forvaltningsplanen skal sikre en enhetlig forvaltning av verneområdet ved å gi retningslinjer om bruk og brukerinteresser, informasjon, skjøtsel, tilrettelegging og andre tiltak. Forvaltningsplanen er en presisering og utdyping av verneforskriften, og gir retningslinjer for dispensasjonspraksis. Forvaltningsplanen skal beskrive aktuelle tiltak for skjøtsel, tilrettelegging, besøksforvaltning mv. Verneforskriften med tilhørende vernekart gir rammen for utarbeidelse av forvaltningsplanen. 

Statsforvalteren i Innlandet har ansvar for utarbeidelse av en forvaltningsplan for Bergevika naturreservat. Den 26. oktober 2020 ble forvaltningsplanen sendt på høring til grunneiere, lokale/regionale etater og myndigheter samt andre som kunne tenkes ha interesse av planen. Høringsfristen ble satt til 10. desember 2020 og det kom inn totalt fire innspill til planen. En oppsummering av høringen er lagt ved som et vedlegg til denne planen. Forvaltningsplanen er nå godkjent av Statsforvalteren i Innlandet.

Forvaltningsmyndighetens oppgave

Forvaltningsmyndigheten har ansvar for å forvalte verneområdet i tråd med verneformålet, og å treffe nødvendige tiltak hvis verneverdier trues. Forvaltningsmyndigheten utøver myndighet etter verneforskriften. Dette omfatter myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten kan også gi utfyllende retningslinjer om forvaltning av verneområdet og om skjøtsel. Forvaltningsmyndigheten har videre ansvar for informasjon til grunneiere, rettighetshavere og allmennheten om verneverdiene og vernebestemmelsene. Forvaltningsmyndigheten har som oppgave å planlegge og utføre skjøtsel i verneområdet, og å registrere og dokumentere naturverdier i området.

Forvaltningsmyndighetens handlingsrom følger av naturmangfoldloven og verneforskriften for verneområdet. Verneforskriften fastsetter forbudsbestemmelser, unntaksbestemmelser og spesifiserte dispensasjonsbestemmelser for verneområdet. Forvaltningsmyndigheten har i tillegg hjemmel til å gi dispensasjon fra vernebestemmelsene i naturmangfoldloven § 48.

De sentrale forvaltningsorganer har overordnet ansvar for verneområdeforvaltningen, blant annet gjennom klagebehandling og fastsettelse av rammene for forvaltningen. Sentrale forvaltningsorganer er Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet. 

Tilleggsopplysninger

Bergevika naturreservat på Helgøya i Ringsaker kommune ble opprettet i 1988 i forbindelse med verneplanen for fossilforekomster i Oslofeltet. Hovedargumentet for fredningen på dette tidspunkt var å bevare en spesiell geologisk formasjon med sine fossilførende lag. Vegetasjonen i naturreservatet ble også fredet på grunn av den artsrike kalkfuruskogen. Gjennom ordningen med frivillig vern av skog ble naturreservatet utvidet i 2014 med ca. 100 dekar. Tilleggsarealet har verdier knyttet til de sjeldne artene som er å finne i kalkfuruskogen og kalkbergveggene. Hele naturreservatet er nå på ca. 165 dekar og dekker de to skogkledde åsene nord og sør for selve Bergevika. Bergevika er et av de viktigste områdene i Innlandet med grunnlendt kalkmark og kalkberg i boreonemoral sone.

Områdefakta

Natur

Beskrivelse

Naturreservatet er todelt og omfatter oddene nord og sør for Bergevika på Helgøya. Det nordlige delområdet er en øst-vestgående skogkledd kalkrygg mens det sørlige delområdet består av en svakt hellende kalkskog og en bratt østvendt skogli ned mot Mjøsa. Kalkryggene er bygget opp av kalksteiner fra mellomordovicium. Lokaliteten har høy forsknings- og undervisningsverdi. 

Naturtyper beskrivelse

Bergevika er en del av Oslofeltet som strekker seg fra Langesundhalvøya i sør til Mjøsdistriktet i nord. Store deler av dette området er dekket av vulkanske bergarter dannet i permtiden for ca. 280 millioner år siden. Mellom disse vulkanske avsetningene finnes det fossilførende avsetninger fra kambrium, ordovicium og silur. Disse ble dannet for 570-400 millioner år siden. Mulighetene til å studere fossiler og fossilførende bergarter er svært gode i Oslofeltet. De gamle steinbruddene og den steile veggen langs vannkanten på sydsiden viser snitt gjennom Mjøskalken med fossile revstrukturer og konglomerater dannet av løst materiale fra revet langs kanten. Fossilsamfunnet dominert av trilobitter er sparsomt, men svært spesielt. Såpass gamle revstrukturer er sjeldent funnet med så mye strukturer i behold.

Skogen i det nordlige delområdet er en moserik type lågurtfuruskog med innslag av gran i fuktige søkk og med mer preg av urterik kalkfuruskog lengst sør. I det sørlige delområdet dominerer urterik kalkfuruskog, men det er også betydelige innslag av meget rik, brattlendt lågurtgranskog, hagemarkskog med ask, gråor og osp og tørr flomskogsmark på grus og stein dominert av gråor og bjørk langs stranda. Skogen er i hele området påvirket av skogbruksdrift, og deler av granskogen framstår som et plantefelt. I de furudominerte delene er sjiktningen bedre og trærne gjennomgående eldre. Stedvis har denne skogen naturskogpreg, men det er lite død ved.

På de åpne svabergene nærmest kalkovnen i det nordre delområdet og ved de bratte klippene i sørområdets østre del finnes naturtypen åpen kalkmark med svært stor verdi. Her vokser krevende arter av moser og lav som for eksempel de kalkkrevende fjellmosene setertustmose og vomknausing, som begge er svært sjeldne i lavlandet. Det vokser også flere karplanter knyttet til åpen kalkmark her. Noen av dem er bergmynte, tiriltunge, dunkjempe, lakrismjelt, rundbelg, svartburkne, krattalant, sandfiol, bergskrinneblom, murburkne, kantkonvall, rødflangre, fagerknoppurt, gulmaure og sprikepiggfrø. Varme blomsterrike lokaliteter som dette har generelt et rikt mangfold av insekter, med potensial for sjeldne og rødlistede arter. Bergene er også velegnet for klippehekkende rovfugl.

Arter beskrivelse

Hele området er på grunn av den kalkrike berggrunnen uvanlig rikt på arter som til dels er sjeldne i regionen. Totalt er det registrert nesten 300 arter i området, hvorav de fleste artene er enten karplante, sopp eller mose.

Busker som for eksempel alperips, trollnype, berberis og leddved vokser under trekronene i skogen. På bakken finnes vanlige arter som hvitveis, blåveis og blåklokke, men også krevende arter som for eksempel rødflangre, kransmynte, fagerknoppurt og bergmynte. I eksponerte skrenter finnes murburkne, krattalant og sandfiol.

Kalkfuruskog er ofte rik på sopparter, særlig slørsopp. I Bergevika naturreservat er det registrert 14 ulike arter av slørsopp som for eksempel gyllenbrun slørsopp, oransjeslørsopp, gullrandslørsopp og duftslørsopp. Andre sopparter som finnes her er blant annet ulike arter av musseronger (9 stk), kremler (8 stk), risker (8 stk), vokssopp (6 stk), piggsopp (7 stk) og jordstjerner (4 stk).

De bratte bergveggene mot Mjøsa er tilhold for klippehekkende fuglearter. Langs vannkanten og i vannet ellers er det vanlig å finne fuglearter som for eksempel storlom, kvinand, storskarv, stokkand, siland og svartand. Det finnes også registrerte fuglearter som er mer knyttet til skogen; bjørkefink, svartspett, gråspett, munk, gransanger, løvsanger mv.

Rødlistearter beskrivelse

28 av de 275 artene som er registrert i området er rødlistede arter. Rødlista er en oversikt over arter som er vurdert å ha en risiko for å dø ut fra Norge. Kategoriene i rødlista er datamangel (DD), nær truet (NT), sårbar (VU), sterkt truet (EN), kritisk truet (CR) og regionalt utdødd (RE), sortert etter truethet. De fleste rødlisteartene i Bergevika naturreservat tilhører kategorien nær truet (16 stk), men hele 10 arter er vurdert å ha sårbar status og én art er vurdert å ha en sterkt truet status; sprikepiggfrø. Det finnes også en art som har status datamangel fordi man vet for lite om artens utbredelse; traktsvovelriske. For en fullstendig oversikt over registrerte arter i området viser vi til artslista som er vedlagt denne planen.

Det er i hovedsak sopparter (13 stk) som er rødlistede i Bergevika naturreservat. Noen eksempler på disse er marsipanstorpigg (VU), oransjemusserong (NT), stor bananslørsopp	(NT), vrangstorpigg (NT), krembarkhette (NT), gul furuvokssopp (NT), småjordstjerne (NT), løvbelteriske (NT) og kopperrød slørsopp (NT). Ellers er det rødlistede laver (5 stk), karplanter (4 stk), fuglearter (3 stk), og moser (3 stk) som er registrert. 

Geologi beskrivelse

Berggrunnen på Helgøya består i stor grad av ulike sorter havavleiringer som er blitt til leirskifer og kalkstein. Disse bergartene danner grunnlaget for den fruktbare jorda på øya. Helgøya og Bergevika naturreservat er også en del av Oslofeltet med fossilførende bergarter som er 485-400 millioner år gamle. Det er mulig å finne fossiler fra de geologiske epokene ordovicium og silur, men det er ikke lov å fjerne fossiler fra naturreservatet. De vanligste fossilene her er ulike arter blekksprut, brachiopoder, bikakekoraller og trilobitter.

På Helgøya er det mange spor etter kalksteinsbrudd, og rester etter ovner der steinen ble brent. Den brente kalken ble brukt til produksjon av kalkmørtel. Dette var det viktigste muremiddelet man hadde før sementen kom. Den ble også brukt til å kalke veggene på de store steinbygningene i regionen. Les mer i avsnittet "Brukshistorie" nedenfor.

Klimaendring

Lavereliggende deler av Innlandet har relativt kalde vintre og varme somre. De laveste minimumstemperaturene kan komme ned i -40 °C, mens det på varme sommerdager kan bli over 30 varmegrader i dalstrøkene. Det er sannsynlig at årstemperaturen for Innlandet vil øke med ca. 4- 4,5 °C, og at årsnedbøren vil øke med ca. 15-20 % frem mot slutten av århundret. Nedbørintensiteten vil øke på dager med kraftig nedbør, og dager med mye nedbør vil komme hyppigere. Både temperatur og nedbør beregnes å øke mest om vinteren og våren, og minst om sommeren. Når det gjelder vind beregnes ingen store endringer, men usikkerheten er stor. Det beregnes en betydelig reduksjon i snømengdene og antall dager med snø, med opptil 1-4 måneder kortere snøsesong i lavereliggende strøk. Det vil bli flere smelteepisoder om vinteren som følge av økning i temperaturen. 

I Bergevika naturreservat kan vi forvente lengre perioder av tørke, siden snøsmeltingen vil foregå tidligere og fordampningen øke både om våren og sommeren. Dermed er det sannsynlig at man kan få noe lengre perioder med liten vannføring i elvene om sommeren, og lengre perioder med lav grunnvannstand og større markvannsunderskudd. Dette vil kunne føre til problemer for arter som ikke er tilpasset tørke, for eksempel mange av karplantene i skogen. På de grunnlendte kalkmarkene er vegetasjonen stort sett tilpasset mye sol og tørke - her tror vi ikke at artene vil påvirkes negativt av tørkeperioder. De vil nok dessverre reagere negativt på økt nedbør om våren, siden planter som ikke er tilpasset tørke vil kunne få en mulighet for å etablere seg i disse grunnlendte områdene. 

Økt mengde nedbør og hyppigere nedbørsforekomster vil kunne føre til små skred og dannelse av villbekker i skråningene. Disse vil i sin tur dra med seg planter, jord og stein langs etter bekkefarene, og skape nye grøfter i reservatet. Den beste måten å motvirke slike skred på er å la planterøtter binde jorden i skråningene. Det vil si å ikke ta ned trær som vokser her.

Annen negativ påvirkning

Det er en god del besøkende i Bergevika naturreservat. Dette fører til slitasje på bakken i noen vegetasjonstyper som er lite egnet for mye tråkk. Eksempel på dette er bratte skråninger med løs stein og åpne grunnlendte områder med artsrik vegetasjon. Her slites vegetasjonen og steinene bort av mye tråkk, og det er derfor behov for å lede besøkende inn på stier som tåler mye tråkk. Det finnes også områder i reservatet som primært bør avsettes til hekkeområder for klippehekkende fugl. Dette er også et argument for å merke opp stier i reservatet som tåler menneskelig ferdsel. 

Det er mange besøkende som finner fossiler i naturreservatet. Dette er fascinerende oppdagelser, og mange av disse steinene med fossiler blir med besøkeren hjem. Dette fører til at antallet fossiler reduseres i reservatet, hvilket i sin tur fører til at områdets geologiske historie blir vanskeligere å observere. Mer informasjon om at det ikke er lov å ta med seg stein fra reservatet tror vi kan avhjelpe denne problemstillingen.

På 60-tallet ble det plantet gran i reservatets søndre del. I dag fremstår den største granplantasjen som svært ensaldret og ensartet. For å øke mangfoldet av arter, ønsker vi å ta ut den største granplantasjen på ca. 6 dekar. Arealet vil i etterkant av hogsten være preget av menneskelig aktivitet, men nye løvtrær og busker vil raskt etablere seg i den næringsrike jorda og ca. 10 år etterpå vil det være vanskelig å se spor av hogsten. Vi vil følge med på vegetasjonsutviklingen etter hogsten, og vurdere fortløpende behovet for skjøtsel for å oppnå den ønskede utviklingen (edellauvtrær, eventuelt med innslag av furu på sikt).

Bruk og historikk

Eierstruktur

Det nordre delområdet av naturreservatet eies av Ringsaker kommune, mens det søndre delområdet eies av private grunneiere. Hamar Seilforening har en festetomt i det nordre delområdet, og i det søndre delområder ligger en privat hyttetomt som er grenset ut fra naturreservatet. 

Verneprosess

Den delen av reservatet som ble opprettet allerede i 1988 var en del av verneplanen for fossilforekomster i Oslofeltet, dvs. myndighetsstyrt vern. Ca. 46 dekar ble da vernet totalt i det nordlige og det sørlige delområdet av dagens reservat. Verneformålet var både geologiske formasjoner og kalkskog. I 2014 ble reservatet utvidet med ca. 100 dekar, også denne gangen i begge delområder. Verneformålet var kalkskog og prosessen var frivillig vern. 

Vernegrense

Vernekartet for Bergevika naturreservat viser hvor grensene for reservatet går. Grensene kan også ses i databasen Naturbase. 

Vernegrensa for Bergevika naturreservat ble grensemerket i felt i 2017. Det er først og fremst i vernegrensas knekkpunkter det er satt ned grensemerker. Grensebeskrivelsen av vernegrensa er lagt ved denne planen. 

Brukshistorie

Den store rikdommen av kalk som finnes på Helgøya er blitt utnyttet helt siden middelalderen da steinen blant annet ble brukt til å bygge de store kirkene i regionen. Flere steder finnes det rester etter små, eldre kalkovner som har vært fyrt med ved, men også kullfyrte kalkovner som de to i Bergevika naturreservat. 

På 1700- og 1800-tallet fikk kalkbrenningen et oppsving etter reformasjonen, og på Helgøya ble det etablert kommersielle kalkbrennerier. Bakgrunnen for denne virksomheten var blant annet oppføringen av Kongsvinger festning og oppføring av de nye bygårdene i Hamar. Oppstarten av Klevfos Cellulose-fabrikk i 1880-årene førte også til økt etterspørsel etter kalk - hvor kalken ble brukt i den kjemiske prosessen. Dampskiptrafikken på Mjøsa og bygging av jernbanen lettet transporten av kalken betydelig.

På første halvdel av 1800-tallet kom det forbud mot å hente ved i allmenningene til kalkbrenning. Omkring 1880 begynte man derfor å bygge ovner av mer moderne type, som ble fyrt med kull, blant annet i Bergvika. Ovnene ble murt opp av kalkstein og innvendig fôret med ild­fast teglstein. Det er to porter nede ved foten - én liten til regulering av fyringen, og én stor til å ta ut ferdig brent kalk. Ovnene er 10-12 meter høye. Steinen ble sprengt ut av fjellet like ovenfor Bergevika. Den ble så knust for hånd med slegger og trillet i vogner på skinneganger ned til ovnene. Vognene var på 1000 liter og ovnene kunne romme kalkstein fra 30 slike vogner. De moderne ovnene ble fyrt med kull, og temperaturen kunne komme opp i 1000 °C grader. Steinen brente i ovnen i ca. én uke, og etter at den var tatt ut ble den sortert etter kvalitet. Kalken ble fraktet rundt Mjøsa med egne kalkbåter. Kalkbrenneriet i Bergevika har vært drevet periodevis og med vekslende utbytte helt fram til 1952.

På bunnen av Mjøsa, omtrent midt i Bergevika, ligger det to vrak; mjøsjekta D/S BJØRN som forliste under en storm i år 1901 med en last kull til kalkverket og en pram.

Landbruk

Naturreservatet har tidligere blitt brukt til skogproduksjon, beitemark og eng, i tillegg til gruvevirksomheten som er nevnt ovenfor. Skogen har spor av beiteaktivitet og den har blitt plukkhogget og re-plantet litt her og der i det søndre delområdet. På 60-tallet ble det plantet gran på to felt i det søndre delområdet; ett ved hyttetomta og ett nede på sletta i sør. Sør for dette plantefeltet er det gammel hagemark med enkelte grove asketrær. Den mest åpne, tørkepåvirkede kalkfuruskogen er relativt lite påvirket og har flere virkelig gamle furutrær. Strandsona med bjørk og gråor er preget av yngre trær, hvilket kan forklares med at den tidligere har vært helt ryddet for trær. 

Friluftsliv

Bergevika er mye besøkt, først og fremst om sommeren. De besøkende er innbyggere fra Mjøsregionen samt turister fra andre deler av Norge og utlandet. De viktigste opplevelsene å få med seg i Bergevika naturreservat er kalkovnene, kalkbruddet og fossilene. Historieinteresserte er nok også interessert i å se på de smalsporete skinnene som kalkvognene ble transportert på. På sommerhalvåret vil det kunne være interesse for å se på sjeldne planter, kanskje først og fremst orkidéer. Fuglelivet i skogen og på vannet kan nok også interessere mange. Vi regner ikke med at den artsrike soppfloraen er av særlig stor interesse for folk flest. I Bergevika finnes det også en del andre ting som kan være av interesse for besøkende, om så ikke direkte knyttet til naturreservatet. Da tenker vi på besøk av bryggene med båt, mulighet for å bade, kano-/kajakkpadling langs med land, og aktiviteter knyttet til Hamar seilforening.

Det er mye ferdsel i verneområdet, men reservatet har for det aller meste tørre og robuste vegetasjonstyper som tåler tråkk. Hovedsakelig er tråkkslitasje positivt for kalkskogen, da flere av de kalkkrevende soppene gjerne fruktifiserer i tilknytning til stier. I den åpne kalkmarka kan slitasje dog være et problem. For å unngå mer slitasje i åpne, grunnlendte områder og i områder med sårbare arter, ønsker vi å informere om stier og verneverdier som det bør tas hensyn til. Det er ikke lov å sykle eller å ri i reservatet, men sykling er tillatt på én sti knyttet til ei hyttetomt.

Kulturminner

Den store rikdommen av kalk som finnes på Helgøya er blitt utnyttet helt siden middelalderen da steinen blant annet ble brukt til å bygge de store kirkene i regionen. Flere steder finnes det rester etter små, eldre kalkovner som har vært fyrt med ved, men også kullfyrte kalkovner som de to i Bergevika naturreservat. 

På 1700- og 1800-tallet fikk kalkbrenningen et oppsving etter reformasjonen, og på Helgøya ble det etablert kommersielle kalkbrennerier. Bakgrunnen for denne virksomheten var blant annet oppføringen av Kongsvinger festning og oppføring av de nye bygårdene i Hamar. Oppstarten av Klevfos Cellulose-fabrikk i 1880-årene førte også til økt etterspørsel etter kalk - hvor kalken ble brukt i den kjemiske prosessen. Dampskiptrafikken på Mjøsa og bygging av jernbanen lettet transporten av kalken betydelig.

På første halvdel av 1800-tallet kom det forbud mot å hente ved i allmenningene til kalkbrenning. Omkring 1880 begynte man derfor å bygge ovner av mer moderne type, som ble fyrt med kull, blant annet i Bergvika. Ovnene ble murt opp av kalkstein og innvendig fôret med ild­fast teglstein. Det er to porter nede ved foten - én liten til regulering av fyringen, og én stor til å ta ut ferdig brent kalk. Ovnene er 10-12 meter høye. Steinen ble sprengt ut av fjellet like ovenfor Bergevika. Den ble så knust for hånd med slegger og trillet i vogner på skinneganger ned til ovnene. Vognene var på 1000 liter og ovnene kunne romme kalkstein fra 30 slike vogner. De moderne ovnene ble fyrt med kull, og temperaturen kunne komme opp i 1000 °C grader. Steinen brente i ovnen i ca. én uke, og etter at den var tatt ut ble den sortert etter kvalitet. Kalken ble fraktet rundt Mjøsa med egne kalkbåter. Kalkbrenneriet i Bergevika har vært drevet periodevis og med vekslende utbytte helt fram til 1952.

På bunnen av Mjøsa, omtrent midt i Bergevika, ligger det to vrak; mjøsjekta D/S BJØRN som forliste under en storm i år 1901 med en last kull til kalkverket og en pram.

Av registrerte kulturminner i reservatet forekommer følgende:
Den nordre kalkovnen - kommunalt listeført
Brygga til Kleven kalkbrenneri - kommunalt listeført
Kleven kalkbrenneri - kommunalt listeført
Togskinner til Kleven kalkbrenneri - kommunalt listeført
Kalkbrudd i Bergevika - uavklart vernestatus

Smedstubrygga, de to båtvrakene, Gamlevegen til Bergevika og husmannsplassen ved Nordre Kleiva ligger ikke i naturreservatet og omtales derfor ikke nærmere.

Bygg og Installasjoner

Hamar seilforening har ei festetomt med to hytter i reservatets nordlige del. Nedenfor hyttene er det bygget ei båtbrygge i tre. Det er også ei hyttetomt som er utgrenset, altså som ikke inngår i reservatet, i reservatets søndre del. Ellers er det to kalkovner i reservatet - én i hver del av reservatet, men begge to ligger i anslutning til selve vika Bergevika. Det er to kraftlinjer som går i reservatet. Begge to er strømlinjer knyttet til husværene på gnr/bnr 558/5 og 563/4.

Motorferdsel

Motorisert ferdsel på land og i vann innenfor reservatets grenser er forbudt. Det gjelder også for landing og start med luftfartøy. 

De eneste tilfellene hvor det er lov å bruke motorisert ferdsel i reservatet uten å ha en dispensasjon er ved militær operativ virksomhet og tiltak i forbindelse med ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings- og oppsynsvirksomhet, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver som er bestemt av forvaltningsmyndigheten. Unntaket gjelder ikke for øvingsvirksomhet, men Forsvaret har lov å starte og lande med luftfartøy selv under øvelser.

Det finnes ingen bilveier i reservatet, men det er noen steder mulig å komme seg frem med f.eks. en ATV. Dette kan være nødvendig ved større transportbehov knyttet til hytter i eller i nærheten av reservatet eller i forbindelse med uttak av trær. Uansett formål med kjøringen, må det sendes inn en dispensasjonssøknad til Statsforvalteren før kjøringen kan foregå lovlig.

Kjøring med båt innenfor reservatets grenser er også forbudt. Om dette er mulig i det hele tatt er avhengig av vannstanden, siden vernegrensa i vannet går langs høydekote 120 meter over havet (høyeste regulerte vannstand i Mjøsa er 122.94 meter over havet). Vi har vanskelig for å se for oss hvilket formål som skulle kreve motorbåtkjøring innenfor verneområdets grenser, annet enn fornøyelseskjøring. Dersom det finnes et nødvendig formål bak ønsket om å kjøre med motorbåt innenfor reservatets grenser, kan det sendes inn en dispensasjonssøknad til Statsforvalteren.

Forvaltning

Innledning

Statsforvalteren i Innlandet er forvaltningsmyndighet for Bergevika naturreservat. Vi skal sørge for at alle tiltak som skjer i reservatet er i tråd med gjeldende verneforskrift og at det iverksettes tiltak for å unngå at verneformålet blir svekket. Verneformålet for Bergevika naturreservat er å bevare et område som inneholder truet, sjelden og sårbar natur. Reservatet består av to delområder som begge er viktige for forståelsen av Oslofeltets fossilførende bergarter og som har forekomst av urterik tørr kalkfuruskog, moserik grunnlendt kalkbarskog, soleksponerte kalkbergvegger, rik lågurtgranskog, strandskog og hagemarkskog med ask og gråor. De regionalt sjeldne vegetasjonstypene inneholder et stort antall sjeldne planter og sopp. Det er en målsetting å beholde verneverdiene i mest mulig urørt tilstand, og eventuelt videreutvikle dem.

Hittil har det ikke vært mange dispensasjonssøknader fra verneforskriften per år. Derfor har det ikke etablert seg en forvaltningspraksis for ulike typer problemstillinger som kan tenkes bli aktuelle i verneområdet i fremtiden. Vi har tatt frem en rekke retningslinjer for de tiltakene vi antar kan bli aktuelle å gjennomføre i reservatet. De tiltakene vi ikke har tenkt på, må behandles ut fra vurderingen om de er i strid med verneformålet og om de vil kunne påvirke verneverdiene nevneverdig.

Skjøtselsplan

Besøksforvaltning

Forvaltningsutfordringer

Det er mye ferdsel i verneområdet, men reservatet har for det meste tørre og robuste vegetasjonstyper som tåler tråkk. Hovedsakelig er tråkkslitasje positivt for kalkskogen, da flere av de kalkkrevende soppene gjerne fruktifiserer i tilknytning til stier. I den åpne kalkmarka kan slitasje dog være et problem. For å unngå mer slitasje i åpne, grunnlendte områder og i områder med sårbare arter, ønsker vi å informere om stier og verneverdier som det bør tas hensyn til. Vi ønsker å sette opp ei informasjonstavle ved inngangen til reservatets nordre del, og en temaplakat om kalkovnen der. Vi ønsker også å vise frem de spesielle karakterene ved reservatet, som for eksempel de to kalkovnene - disse foreslås ryddet frem ved å tynne skogen i strandsona fremfor kalkovnene. En forutsetning for rydding er dog at grunneier er enig i tiltaket og at kalkovnene er forsvarlig sikret først.
På 60-tallet ble det plantet gran i reservatets søndre del. I dag fremstår den største granplantasjen som svært ensaldret og ensartet. For å øke mangfoldet av arter, ønsker vi å ta ut den største granplantasjen på ca. 6 dekar. Arealet vil i etterkant av hogsten være preget av menneskelig aktivitet, men nye løvtrær og busker vil raskt etablere seg i den næringsrike jorda og ca. 10 år etterpå vil det være vanskelig å se spor av hogsten. Storfebeite i etterkant av hogsten vil kunne være positivt.

Plantefeltet nærmest den utgrensede hyttetomta er ikke like skyggefullt og ensartet som det andre plantefeltet lenger sør. Her ønsker vi å fjerne noen små grantrær innimellom de store bjørketrærne sør for hyttetomta - ca. 50 prosent av alle grantrær tas ut for å gi plass til bjørketrærne og for å få inn mer lys på bakken. Det foreslås også å ta ned grantrærne nærmest uthuset på hyttetomta for å unngå stormfelling – ca. 6 grantrær. De felte trærne kan tilfalle grunneier dersom ønskelig, ellers kan de legges i en haug. For å sakte åpne opp skogen vest for hyttetomta, er det ønskelig å ringbarke ca. 10 grantrær med noen års mellomrom. Dette tenker vi er et godt alternativ for å unngå at det etableres en ny kantsone med trær som ikke er vant med mye lys og vind (det har tidligere blitt tatt ned noen grantrær på grunn av stormfelling nærmest hyttetomta). Sakte kan da nye trær, fortrinnsvis furu eller løvtrær vokse opp mellom de døende grantrærne.

De åpne grunnlendte kalkområdene må ikke gro igjen med trær, busker og fremmede arter. For å unngå dette er det etablert et bevaringsmål som skal hjelpe forvaltningsmyndigheten å avdekke behovet for rydding av uønsket vegetasjon. Overvåking av de åpne grunnlendte kalkområdene skal skje hvert 5. år med oppstart i 2021.

Naturmangfoldloven

Det følger av naturmangfoldloven § 7 at de miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, og at det skal fremgå av beslutningen hvordan prinsippene er tatt hensyn til og vektlagt. Prinsippene blir anvendt både i enkeltsaker og ved utarbeidelse av regelverk, planer mv. som berører naturmangfold.

Etter naturmangfoldloven § 8 skal beslutninger som berører naturmangfoldet så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Det skal videre legges vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen. Kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for retningslinjene i forvaltningsplanen er den naturfaglige rapporten som ble utarbeidet i forbindelse med utvidelsen av reservatet i 2014, registreringen av arter i Artskart, NiN-kartlegging av reservatet i 2018 og Fylkesdelplan for vern og bruk av kulturminner og kulturmiljøer fra 2005. Vi mener at kunnskapen som ligger til grunn for retningslinjene i planen er tilstrekkelig til å vurdere virkninger på naturmangfoldet, og føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven § 9 tillegges derfor liten vekt.

I forbindelse med forvaltningsplanen er det utarbeidet nærmere bevaringsmål for ulike naturkvaliteter som grunnlag for overvåking av naturtilstanden i området. Dette vil gi et styrket grunnlag for å kunne vurdere samlet belastning av ulike aktiviteter og tiltak i verneområdet, jf. naturmangfoldloven § 10.

Forvaltningsplanen er utarbeidet innenfor de rammer som er fastsatt i verneforskriften, og gir nærmere retningslinjer om tolkning og praktisering av vernebestemmelsene.

Verneforskrift URL

Sentrale føringer

Naturmangfoldloven § 48 gir forvaltningsmyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra verneforskriften i tre alternative tilfeller; dersom det ikke strider mot verneformålet og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, dersom sikkerhetsmessige hensyn gjør det nødvendig, eller dersom hensynet til vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør det nødvendig. Bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for tiltak som ikke kunne forutsees, eller spesielle /særskilte tilfeller som ikke ble vurdert, på vernetidspunktet. Første alternativ dekker tilfeller hvor verneformål og verneverdier tåler enkeltstående avvik fra vernebestemmelsene, og er i utgangspunktet ment for bagatellmessige inngrep eller forbigående forstyrrelser. 

Dispensasjonsbestemmelsen i § 48 er en kan-regel, det vil si at selv om vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, så er det ingen som har krav på dispensasjon. Det er nødvendig med en bredere vurdering av om det bør gis dispensasjon. 

Naturmangfoldloven § 47 gir generelle regler om forvaltningsmyndighetens adgang til å foreta skjøtsel i verneområder. Bestemmelsen gir forvaltningsmyndigheten adgang til å utøve en viss fysisk rådighet uten grunneiers samtykke. Bestemmelsen gir også adgang til i skjøtselsøyemed å treffe tiltak som vernebestemmelsene ellers forbyr eller regulerer. Verneforskriftens unntak for skjøtselstiltak gjelder bare for skjøtsel som forvaltningsmyndigheten står for og som gjelder verneområdet. Bestemmelsen i § 47 gir ikke adgang til å pålegge grunneieren en viss bruk av området.

Med hjemmel i § 47 kan det foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder tiltak for å kanalisere ferdsel, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Det kan for eksempel være opprensking for å hindre gjengroing, eller hogst og utrydding av fremmede organismer. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser, eller en vesentlig endring fra naturtilstanden på vernetidspunktet kan ikke skje med hjemmel i § 47. Begrepet høsting er definert i naturmangfoldloven § 3 bokstav g: høsting: jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, i friluftsliv og næring. Fjerning av vegetasjon, for eksempel hogst av fremmede treslag, skjer ikke ”i friluftsliv og næring” når det foretas i skjøtselsøyemed, og kan derfor gjøres i medhold av § 47 andre ledd første punktum. Det samme gjelder slått. Forvaltningsmyndigheten kan ikke sende dyr på beite uten samtykke fra grunneieren.

Spørsmålet om hva som vil være en ”vesentlig endring” i naturtilstanden skal vurderes i forhold til tidspunktet ”da vernearbeidet tok til”. Fjerning av fremmede treslag og plantefelt vil likevel kunne omfattes av skjøtselshjemmelen selv om trærne er plantet/sådd før vernearbeidet tok til. Områder som tidligere har vært slått, vil kunne slås i medhold av annet ledd første punktum, selv om området ikke ble regelmessig slått på det tidspunkt vernearbeidet tok til. I vurderingen av om et tiltak skal anses omfattet av skjøtselshjemmelen, vil også omfanget av skjøtselen ha betydning. Ut fra en konkret vurdering vil for eksempel fjerning av store plantefelt og slått av store arealer, kunne kreve grunneiers tillatelse.

Adgangen til skjøtselstiltak gir også rett til nødvendig motorferdsel innenfor hele verneområdet uten grunneiers samtykke. Dersom det er nødvendig å passere eiendom utenfor verneområdet for å komme fram, gir naturmangfoldloven § 72 adgang til det.

Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd. Økonomiske fordeler ved gjennomføringen av skjøtselstiltak tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren. Tiltak som ikke kan foretas med hjemmel i naturmangfoldloven § 47 krever avtale med grunneier.

Forvaltningsmyndighetens retningslinjer

Tilgrensende verneområder

Det er ingen tilgrensende verneområder til Bergevika naturreservat.

Vedlegg

Filvedlegg

Kartvedlegg